Når et par hundre maskerte menn lover å gi mindreårige innvandrere «den straffen de fortjener», blir grensen mellom ord og handling av underordnet interesse.
Det blir for trangt på knappenålshodet hvis vi skal diskutere om en skriftlig oppfordring til å gå løs på de «nordafrikanske gatebarna» i Stockholm er en mening, en ytring eller en handling.
Knut Olav Åmås er bekymret for at ytringsrommet i Norge innsnevres. Slik uro er en del av stillingsbeskrivelsen når du er direktør i Fritt Ord. Men han burde være minst like bekymret for sammentrekningen av et annet rom, det mellom ytringer og handlinger. Denne avstanden er blitt så liten at det er nesten umulig å se hvor den beskyttelsesverdige ytring slutter og den straffbare handling begynner.
De som ikke leser Aftenposten, og det er dessverre de fleste, har gått glipp av en særdeles viktig debatt mellom Åmås, Jonas Gahr Støre og et knippe ytringsfrihetsjurister. Jeg tilhører dem som mener at Åmås har mange og viktige poeng, men at han blir så nidkjær i tjenesten at han skader den saken han kjemper for. Den ytringsfriheten han vil ha, er en trussel for manges liv og helse og vil gi et farligere samfunn.
I den innledende kommentaren, publisert 20. januar, skrev Åmås at «evnen til å se forskjell på ord og handling er selve forutsetningen for et fritt samfunn». Men selv de frieste samfunn mener at det finnes tilfeller der denne forskjellen er irrelevant.
Det skal jeg komme tilbake til, la oss først forflytte oss til Sergels Torg i Stockholm sist helg. En gruppe svartkledde og maskerte demonstranter gikk løs på mindreårige mørkhudete som tilfeldigvis var i nærheten. Samtidig ble det delt ut løpesedler som forkynte at politiet og rettsvesenet har «brutt samfunnskontrakten» og at det derfor er «enhver svensk manns plikt» å påføre de mindreårige asylsøkerne «den straffen de fortjener».
Knut Olav Åmås skriver at forbudet mot hatefulle ytringer som direkte oppfordrer til vold og kriminalitet er «en viktig grense». Han er altså ikke konsekvent i skillet mellom ord og handling, og det tjener ham til ære. Men han er samtidig redd for at grensen kan bli flyttet, derfor understreket han at «det rett og slett ikke bør finnes meningsforbrytelser i et demokrati».
Også dette er et syn det er lett å slutte seg til, som prinsipp. Men virkeligheten kludrer det til. Utenfor de filosofiske seminarene blir nemlig meningen og ytringen en ufravikelig forutsetning for handlingen.
Det er ikke for ingenting at progandaministrene Goebbels og Gulbrand Lunde har samme plass i nazismen skrekkabinett som torturistene og dødsleirenes kommandanter. De la grunnmuren. Det er derfor vi ikke kan diskutere folkemordet i Rwanda uten å begynne med radiosendingene som kalte tutsiene for kakerlakker. Radioenes meningsytringer ble ganske raskt omsatt til en av vår tids verste handlinger, overgangen var flytende.
Åmås siterer Flemming Rose, som han med en elegant sjikane av andre og dypere tenkere, kaller «Skandinavias klokeste avisredaktør». Rose hevder at det mellom ord og handling står «et menneske med en bevissthet og en evne til å vurdere hva som er riktig og galt». Det er fristende å slutte seg til en slik vakker tiltro til det reflekterte og selvstendig handlende individ. Men bare hvis du glemmer alt hva forskning og erfaring har lært oss om gruppedynamikk og sivilisatoriske sammenbrudd. Når mennesker går løs på naboen med kalashnikov eller machete, eller løper gatelangs med køller, på jakt etter svarte ungdommer, skjer det alltid etter en periode med hatefulle ytringer. Først dehumanisering, så vold.
Den siste som ble henrettet i rettsoppgjøret etter krigen var kirke- og undervisningsminister Ragnar Schanke. Han hadde ikke drept eller torturert noen, og han ble heller ikke dømt for oppfordring til vold. Han ble skutt fordi han forsøkte å ensrette nordmenns tanker, en meningsforbrytelse.
De fleste rettsstater har etablert vern mot meningspåvirkning som truer nettopp rettsstaten. Når avstanden mellom ytringer og handlinger blir urovekkende liten, reagerer også den demokratiske statsmakten.
Åmås skriver at initiativene til å kriminalisere ord som sårer, krenker eller skader, har sitt opphav i totalitære regimer. Han nevner selv Stalins Sovjet. Men allerede i 1942 slo amerikansk høyesterett enstemmig fast at såkalte «fighting words» ikke er beskyttet av den amerikanske grunnlovens første tillegg, som ellers er selve misjonsbefalingen for ytringsfrihetens forkjempere.
I saken «Chaplinsky v. New Hampshire» slo retten fast at det finnes en gruppe ytringer som kan hindres og straffes uten å komme i konflikt med grunnloven, fordi deres bidrag til sannhetssøking er ubetydelige, og åpenbart oppveies av samfunnets behov for å beskytte orden og moral. Kjennelsen er kontroversiell, men er blitt opprettholdt siden. «Fighting words» bedømmes som handling.
Jeg burde ikke nevnt Goebbels og Lunde. Det er en falsk sammenlikning, ifølge Åmås. Mellomkrigstidens Tyskland hadde lover mot antisemittiske ytringer. På samme måte hadde Jugoslavia forbud mot hatefulle ytringer. Siden forbudene ikke hindret handlingene, er det ikke bruk for tilsvarende i dag, hevder han. Men Tyskland og Jugoslavia hadde også lover mot å slå folk helseløse på gaten og massakrere dem man ikke likte. Disse lovene viste seg også virkningsløse, likevel virker det fornuftig å beholde dem.
Kriteriene for å gripe inn mot hatefulle ytringer må være strenge, men vi har ikke råd til å vente til de manifesterer seg som handling. Når innvandrerungene løper for livet i gatene, er det for sent.