Demokratiet er i ferd med å bli kvalt i Hellas, der det en gang ble født. Kan én sta greker gjøre noe med det?
Alle billetter er revet vekk. De som ennå håper de kan få klemt seg inn på Berlins legendariske Volksbühne am Rosa Luxemburg Platz tirsdag 9. februar, er avhengige av at andre uteblir.
Innenfor folketeatrets mektige søyler skal en ny politisk bevegelse fødes. Den skal hete Democracy in Europe Movement (DiEM) og har et friskt mål: Å demokratisere EU. Hvor dette vil gå videre, vet ingen. Men folk kaster seg med, naturligvis under mottoet «Carpe DiEM!».
Yanis Varoufakis heter mannen med initiativet. Han er 54 år, professor i politisk økonomi – og var i fem dramatiske måneder i fjor finansminister i Hellas’ venstreorienterte regjering. Grekerne hadde valgt ledere som lovet å forhandle Hellas ut av kreditorenes jerngrep. Kreditorene er EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og valutafondet IMF.
For Varoufakis var det bratt læring.
«Den første dagen jeg var minister, fikk jeg beskjed om at landet kom til å være konkurs om 11 dager. Den tredje dagen kom lederen for eurogruppen, Jeroen Dijsselbloem, på besøk og truet med å stenge alle greske banker hvis jeg ikke skrev under på den stiplete linjen for en innstrammingspakke som jeg hadde kritisert i valgkampen. Jeg hadde mer å svelge de første 72 timene enn de fleste ministre får i løpet av karrieren».
Innstrammingene som de foregående regjeringene hadde gjennomført etter krav fra kreditorene, hadde bidratt til å skrumpe brutto nasjonalprodukt med over en fjerdedel. Virkningene på samfunnet ble sammenliknet med effekten av en storkrig.
Finansminister Varoufakis hamret løs på betingelsene som ville gjøre det umulig for Hellas å komme seg på beina igjen. Til ingen nytte.
Dijsselbloem vedgår at han presset hardt før professoren marsjerte ut av den greske regjeringen. Nederlenderen leder eurogruppen, forumet for finansministrene i eurosonen. Der står Varoufakis lavt i kurs – de mener han dyttet Hellas tilbake til kanten av stupet akkurat da en svak økonomisk vekst kunne anes. En rekke finansministre pustet nok også lettet ut da den greske alfahannen med skinnjakke og begynnende rockestjernestatus ble erstattet av en mann som tok noe mindre plass i rommet.
Vel ute av det hele fortalte Varoufakis hva han syntes om eurogruppen. Den er et maktsentrum der det er svært ubehagelig å oppholde seg – for alle, sa han. Men «hvis du er psykopat og drives av konflikt, er det stedet å være». På spørsmål om hvem som dominerte møtene, pekte han på Wolfgang Schäuble, den tyske finansministeren. Han er den «som trekker i trådene. Alle de andre ministrene er marionetter. (...) Schäuble bestemmer hvem som blir leder, han bestemmer dagsorden, han kontrollerer alt».
Varoufakis så seg selv som en ensom fornuftens røst i et system som ikke kunne tillate seg å lytte.
«Det ville ha vist at motstand virker. Dette glimtet av håp for borgerne ble ikke tillatt fordi det var valg i Spania, Portugal og Irland, land som hadde drukket koppen med innsparinger tom. En avtale med oss ville ha fått Spanias statsminister Rajoy og hans irske kollega Kenny til å se tåpelige ut».
For diplomatiet er Varoufakis neppe noe stort tap.
Men kan han være en gave til europeisk demokrati?
De som trodde at finansministerens storvokste personlighet var det eneste som hindret politisk gjennomslag for den greske regjeringen, tok i hvert fall feil.
Etter at Varoufakis gikk av, krøp statsminister Alexis Tsipras til korset. Han holdt seg kanskje for nesen, men han godtok det eurogruppen hele tiden hadde insistert på: Hvis Hellas ville ha en ny låneavtale som hindret konkurs og tvangsutmelding av euroen, måtte regjeringen fortsette den nyliberale linjen og gjennomføre nye, harde budsjettkutt.
Tsipras skrev under på at pensjoner skal kuttes ytterligere og skattene heves mer. Mange av velgerne som hadde satset det lille de hadde igjen av håp på venstrealliansen Syrizas løfter om å slåss fram en ny og levelig gjeldsordning, føler seg grundig lurt.
Hellas ble utsatt for et kupp, hevder Varoufakis.
Siden har Hellas glidd ut av nyhetsbildet. Det betyr ikke at landet også er ute av krisen. Det henger over grekerne som et damoklessverd, en annen gresk oppfinnelse.
Varoufakis er kommet til at eurosonen ikke kan reformeres fra ett enkelt land. Enten må hele den felles valutaen oppløses, eller så må eurosonen bli mer demokratisk.
Partier som vil trekke sine land ut av euroen, seiler i medvind i Frankrike og Tyskland, i selve hjertet av EU. Varoufakis går motsatt vei. Det er en «nasjonalistisk felle» å tro at det går an å trekke seg inn i hvert sitt trygge, nasjonale univers igjen. Globaliseringen er kommet for langt, mener han.
Løsningen er å kombinere europeiske ordninger med mer desentralisering, slik at nasjonalstater kan få tilbake noe av friheten til å føre den politikken de ønsker.
Professoren fra Athen har 696 000 følgere på twitter. Det er over sju ganger flere enn Jeroen Dijsselbloem. Varoufakis har vært på Europa-turne og sier han merker suget etter demokratisk endring overalt.
Nå lanserer han sitt grasrot-initiativ. På Volksbühne i Berlin kommer folk i alle fall til å stå som sild i tønne. Til de som hevder at tankene hans er uferdige, siterer Varoufakis sin landsmann Homer, en av de virkelig gamle grekere: «Det er reisen som teller, ikke så mye målet. Det er en viktig kamp og vi må kjempe den».