Frihet kan være risikabelt, men alternativet er mye farligere.
Sven Egil Omdal er ofte en klok og nyansert kommentator. I en kommentar 6.2. er han så enøyd engasjert at han ikke ser hvor komplisert forholdet mellom ord/ytringer og handlinger i praksis er i ferd med å bli.
Omdal er opptatt av hva hatytringer og hatkriminalitet gjør med samfunnet. Det er jeg også, ikke minst fordi hatytringer av og til ligger i grenselandet mellom den frie debatten og de konkrete, alvorlig mente truslene som er en sak for politi og rettsvesen.
Jeg håper ikke Omdal tror at jeg er uenig i at to av beskrivelsene han gir av slike situasjoner, høyst trolig er beskrivelser av straffbare handlinger: Den ene er «Når maskerte menn lover å gi mindreårige innvandrere «den straffen de fortjener».» Dette er alvorlige forhold.
Enten vi liker det eller ikke, finnes det også hatytringer som ikke er straffbare. Og folk har ulike grenser for hva som er sosialt og juridisk akseptabelt eller ikke. Institutt for samfunnsforsknings store ytringsfrihetsundersøkelse på oppdrag fra Fritt Ord ble lagt frem for et par uker siden, og viste at over 40 prosent mener at folk som ordlegger seg slik at det kan tas krenkende eller nedsettende i sosiale medier, bør stenges ute fra dem. Og 12-15 prosent vil ha bøter eller fengselsstraff for redaktører som publiserer karikaturer som kan oppleves som krenkende.
Det er klare tendenser til å utviske de viktige skillene mellom ord/ytringer og handlinger jeg har vært opptatt av i to kommentarer i Aftenposten 24.1. og 2.2. De har vakt stor diskusjon, mye tilslutning og mye kritikk - fordi det faktisk står om noe vesentlig.
Det er ikke et direkte årsak/virkning-forhold mellom ytringer og handlinger, vi er ikke roboter. I det viktige mellomrommet mellom dem finnes du og jeg, borgere som gjør oss opp en mening, diskuterer kritisk, yter motstand, handler eller ikke handler. Denne avstanden mellom årsak og virkning skiller et rasjonelt samfunn fra et autoritært.
Dette er ikke noen filosofisk diskusjon, som Omdal tror, men en praktisk og moralsk der vi må tenke litt prinsipielt, for å kunne bevare våre idealer også i opphetede og polariserte situa-sjoner.
I praksis skjer det mye flere steder for tiden som innsnevrer ytringsrommene, blant annet ved å gjøre ord og ytringer til (også straffbare) handlinger. Det gjelder tiårlange forsøk internasjonalt på å sidestille religionskritikk med rasisme og systematiske inngrep mot yt-ringer, meninger og frie medier. Vi ser at kritiske ytringer på arbeidsplassene blir stemplet som «illojal adferd», vi ser generelle tendenser til å tabui-sere ord og ytringer og gjøre dem umulige ved å kalle dem «krenkende». Det har endatil kommet forslag om å overvåke alt av datatrafikk for å hindre at noe kriminelt skjer.
Omdal hevder at det jeg står for vil skape et «farligere» samfunn. Nei, jeg er opptatt av frihet med vide rammer, men også en best mulig ytringskultur. Bare en liten del av ytringene i samfunnet er en sak for politi og rettsvesen, enten vi liker det eller ikke. Lovbrudd er lovbrudd. Resten må vi takle selv, i offentligheten, ved å si imot og arbeide for det vi tror på. Frihet kan være risikabelt, men alternativet er mye farligere.