Lytting er mangelvare i mange debatter. Du ser det på tv når produsenten en sjelden gang legger ut et bilde av hele scenen: Samtlige politikere står med en finger i været og vil ha ordet!
Husker du valgkampen i 2013?
Da gjorde TV2 et eksperiment. Kanalen lot de to statsministerkandidatene få snakke ut. Erna Solberg og Jens Stoltenberg var i studio med politiske temaer på programmet, mens programlederen holdt seg i bakgrunnen og nøyde seg med å introdusere nye problemstillinger nå og da.
Men Erna og Jens diskuterte ikke. Ingen av dem hørte på den andre. De talte om temaene hver for seg. Erna snakket om hvorfor AP tar feil. Jens snakket om hvorfor Høyre tar feil. Det ble forferdelig kjedelig.
Som gammel politisk reporter i tv gledet det meg å se at rollen som debattleder faktisk er viktig.
Lytting er mangelvare i mange debatter. Du ser det på tv når produsenten en sjelden gang legger ut et bilde av hele scenen: Samtlige politikere står med en finger i været og vil ha ordet! De bryr seg ikke om den som snakker, men konsentrerer seg om å få ordet selv.
Jonas Gahr Støre har et uttrykk for nettopp dette, han kaller det «å kaste meninger på hverandre».
Ikke bare lytting, men også tvil er mangelvare i politiker-debatter. Meget sjelden, kanskje aldri hører man noe si: Kanskje jeg tar feil. Jeg kan bare huske Knut Arild Hareide, jeg mener å ha hørt han si: – Eg veit ikkje, kan hende du har rett.
Men de politiske debattene før et valg, de er ekstremutgaven. Til hverdags arrangeres det mange debatter, panel, diskusjoner og samtaler på tallrike konferanser, møter og seminarer. Det er et fint format. Debatten slipper til flere stemmer og forskjellige meninger, men først og fremst fordi den ikke kan detaljplanlegges. I en tid hvor så mye er forhåndsprogrammert og tilrettelagt, er det herlig med et innslag som ikke er totalt forutsigbart. Man vet ikke hvem som plumper uti eller kommer med de forløsende ord.
Men det er ikke helt enkelt å være paneldeltager. Helst bør man synes det er moro. Se på Carl I. Hagen i sine velmaktsdager, han elsket debattene.
Han ble nesten aldri vippet av pinnen. Carl Ivar sto løpet og viftet til side alle forsøk på hersketeknikker og avsporing, – hvis han ikke selv ville avspore.
Etter et langt liv som debattleder i mangfoldige sammenhenger, la meg nevne noen av debattens snubletråder:
«Dette blir litt springende»: En vanlig hersketeknikk for å få de andre til å føle seg ute på vidda og ikke konsentrert om temaet.
«Det går egentlig flere debatter her»: En måte å gjøre alle usikre på. Den som sier det, kjører som regel sin egen debatt med ett bastant budskap.
«Først må vi se på oss selv»: Ved å lansere selvkritikk som tema, blir alle litt forlegne og redde for å uttrykke seg.
«La oss nå ta et skritt tilbake»: Man skaffer seg overtaket ved å late som å være den som ser det store bildet.
«Hva snakker vi egentlig om her, hvordan definerer vi problemet?»: Ønsket om definisjon er gjerne et forsøk på å stanse debatten. Definisjon er nesten aldri nødvendig. «Jeg kan ikke definere hva porno er, men jeg kjenner det igjen når jeg ser det».
«Det er mye viktigere å fokusere på»: Også en måte å komme seg unna temaet, ved å dra fram noe annet.
«La oss se på hvilke ord vi bruker»: Full fart inn på en kverulering om hvilke ord og begreper som er politisk ukorrekte.
«Dette må sees i sammenheng med»: Den ultimate stoppordren. Vi kan ikke mene noe nå, vent og se!
Dersom man unngår alle disse sidesporene og får ordet, kan man fort bli svar skyldig. Da gjelder det å ikke nøle. En kvikk replikk kan gjøre underverker. Et eksempel er Liv Finstad som representerte Rød Valgallianse i kommunevalgkampen i 1983. I en utspørring i NRK ble hun spurt om hvorfor partiet ville øke saueproduksjonen i Norge. Hun hadde ikke peiling, men svarte kjapt: – Det er vel fordi sauer er ålreite dyr.
Liv Finstad er ute av politikken og partiet er borte, men sauer er fortsatt ålreite dyr!