Regjeringen og den trønderske folkesjelen truer med å gjøre det samiske jubileet neste år til en pinlig affære.
6. februar 2016 begynte som en meget bra dag. Aldri før har så mange deltatt på samisk nasjonaldag på Sverresborg. Etter bidus (reinsdyrgryte), taler, kake og kaffe forlot fornøyde folk museet. Festen fortsatte i byen med en glitrende konsert av artisten Sara Ajnnak. Etter dette var kvelden ennå ung, og noen av oss bestemte oss for å gå på pub. Tre venner i kofte og tre i vanlige finklær vandret ut i trondheimsnatta. Da forsvant idyllen brått.
Til tross for at majoritetsbefolkningen har delt Trøndelag med samene de siste i 10 000 år, kunne åpenbart ikke det gjennomsnittlige bysbarnet tenke seg noe mer eksotisk og morsomt å se enn samer på byen i Trondheim på en lørdagskveld. Folk ropte «same», andre brølte etterligning av joik. Mens noen, i samme stemmeleie, imiterte samisk språk. Ropene haglet nedover Prinsens gate. Det var ikke til å tro.
Vi ankom til slutt puben, drakk øl, og skulle hjemover igjen, denne gangen via Hospitalsløkkan. Fortsatt ble de samiske i følget brukt som allmenn underholdning av de forbipasserende. Etter at den tredje gruppen med humorister hadde stoppet oss på fem minutter rant det over for de ikke-samiske i følget, som begynte å skysse de skuelystne bort. Responsen var som ventet. «Dokk må da ha litt humor!» Kommentaren var ikke rettet mot de som konfronterte dem, men mot de i kofte som sto i bakgrunnen.
Når noen føler seg berettiget til å peke, skrattle og etterape «de andre» vet man at man står overfor en av historiens eldste og mest ulekre fortellinger, nemlig den om de som føler seg overlegne på grunn av det de er født som. Et annet ord for det er herrefolk-adferd. Våre samiske venner var mer upåvirket av det hele enn oss andre. Dette var dagligkost kunne de fortelle. Hjemme ventet Frps Ulf Leirsteins raljering på Twitter over at det finnes en samisk nasjonaldag. Lihkku beivviin! Gratulerer med dagen!
De samiske festdeltakerne var ikke gjester i Trondheim. De bor her. På mandag skal de møte de samme gatene og kanskje også de samme menneskene når de går på jobb. Gater hvor de ble offentlig ledd av på sin egen nasjonaldag fordi de hadde pyntet seg for anledningen. På tross av dette er byens samiske befolkning stolte av å være trondheimere. Byen som på samisk kalles Tråante betyr nemlig noe spesielt for samer i hele Norden.
Neste år skal Trondheim markere hundreårsjubileet for samisk rettighetskamp. Det begynte nemlig her i byen i 1917 da en gruppe samiske delegater fra Norge, Sverige og Finland møttes i Metodistkirken for å organisere seg og planlegge hvordan de skulle beskytte sine interesser. Møtet ble satt den 6. februar. Derfor markeres dette som samenes nasjonaldag og derfor er det også et viktig stykke trondheimshistorie. Vi skal av den grunn være vertsby for sametinget, delegater og gjester fra hele det samiske området og urfolksrepresentanter fra hele verden.
Det kreves mye av Trondheim dersom jubileet skal få den formen det fortjener, utover vanlig folkeskikk. Regjeringen har trukket all finansiering til jubileet, og etter Ulf Leirsteins kommentarer på Twitter, og mumlingen fra regjeringen deretter, er det liten grunn til å håpe på forandring. Til museene sier kulturrådet at de ikke støtter samiske prosjekter før de får beskjed fra regjeringen om at dette skal prioriteres. Denne beskjeden har enda ikke kommet og det er nå under et år til 6. februar 2017.
Skal Trondheim vise seg som en rausere by enn både regjeringen og seg selv natt til søndag, må alle gode krefter nå trå til for å støtte jubileumskomiteen med en skikkelig dugnad. Mange av institusjonene er i gang med å legge sine planer, men både tempoet og ambisjonene må opp. Til neste år må byen vår gjøre det tydelig for verden at vi er det stolte hjertet i det sørsamiske området. Samisk kultur bør være en rød tråd gjennom byens festivalprogrammer, fagtilbud, museumsaktiviteter og ikke minst i byens debattarenaer. Med eller uten regjeringens støtte.
Tar Trondheim utfordringen?