Lange rekker med hyller fulle av varer, men ingen ansatte å se.

Det er følelsen jeg får når jeg trer inn på Coop Bygg City Lade. Lange rekker med hyller fulle av varer, men ingen ansatte å se. Alene vandrer man rundt i sirkel på leting etter en ekspeditør, mens man holder seg nær den aktuelle varen i redsel for å miste sin plass i køen.

«Unnskyld meg? Kan jeg få lov til å handle her? Er det noen som kan hjelpe meg? Hallo? ...»

Som en nyrømt ebolapasient fra karantene kretser man hvileløst på desperat leting etter hjelp, mens ansatte låser blikket i gulvet og smyger seg langs veggene for å unngå å bli antastet av deg. «Jeg vil så gjerne få kjøpe en ny peisovn! Men alle er utstillingsmodeller, jeg finner ikke en jeg kan ta med til kassen. Jeg kan godta å ikke få noen kjøpsråd eller informasjon om produktet fra selger, jeg kan google meg fram til det etterpå, bare la meg få kjøpe meg en ovn, vær så snill», trygler de store våte seløynene mine.

Men ingen ser meg. Som en guddommmelig inngripen lyser det framfor meg en lapp med ovnens navn og strekkode. Det er den siste lappen i butikken. Jeg river den varsomt av og bærer den forsiktig til kassen gjennom det folketomme lokalet. «Er dette ovnen dere hadde tilbud på», spør jeg forsiktig til kassavokteren. Hun nikker og spør: «Medlemskort?» Jeg haster fram dokumentet som beviser min tilhørighet og adgangsrett til kooperativet. Litt mitt. Jeg kan ikke kritisere dette, jeg er med på det selv.

Handelen er i boks og jeg haster videre mot vareutleveringen, følger innhengningen og trekker kølapp. Ekspeditøren forsvinner inni betonggangene for å hente ovnen. Et usikkert smil presser seg på, det dirrer i kroppen, snart er det over, jeg kan knapt tro det. Men hovmod står for fall. Ekspeditøren kommer tomhendt tilbake. «Vi er tomme for ovnen du kjøpte, vil du heve kjøpet?»

Medl. nr. 600571-8315475237

Med luen i hånden og håp om ny peisovn