«Men varer vil du ha …» skriver Adresseavisens kommentator Gunnar Okstad 20. februar og harselerer over en 30 år lang beslutningsvegring. Jeg vil for min del si: Men fugler vil vi også ha!

- Det er meget tungtveiende årsaker til at Gaulosen og Øysand ikke blir stedet for den nye godsterminalen i Trondheim, skriver kronikkforfatteren. Omlag 250 fuglearter er observert i de tre naturreservatene ved Gaulosen. Foto: Jens Søraa

Debatten om hvor en ny godsterminal for Trondheim og Trøndelag skal ligge har vært diskutert i mer enn 30 år. Dagens terminal på Brattøra er både for liten og ikke lenger rasjonell nok for vår tids godshåndtering. Problemet er at ingen ønsker å få den nye terminalen som nærmeste nabo, skriver Okstad og ramser opp flere av alternativene som i tur og orden er blitt vraket. Ett av dem, Øysand-alternativet, «ble gravlagt dagen etter at det ble født på grunn av en populær badestrand, noen fugler og folk på Leinstrand med fin utsikt.»

Fjordarmen Gaulosen – med Gaulas utløp, Øysand og Buvikfjæra – har lenge vært kjent som et særdeles rikt fugleområde, kanskje det rikeste i hele Trøndelag. Om lag 250 arter er observert her, og de første vernetiltakene ble vedtatt allerede i desember 1983. Som en følge av områdets verdi for fuglelivet er tommelen blitt vendt ned for planer om vei på fylling tvers over Buvikfjæra, etablering av en større småbåthavn ved Brekkberga og altså godsterminal. Det endelige vedtaket om å ta vare på Gaulosen slik området er, ble i realiteten fattet da daværende miljøvernminister Børge Brende i september 2002, sa nei til småbåthavnplanen. «Reguleringsforslaget med utfylling og småbåthavn ved Brekkberga (- - - ) kommer i så stor konflikt med nasjonale verneinteresser at det ikke kan godtas,» uttalte Brende og la til: «Naturverdiene i området er så store at de må veie tyngre enn ønsket om en regional småbåthavn.» Indirekte sa statsråden at hele Gaulosen-området skulle få bli som det er, noe som i sin tur også måtte bety nei til tanken om å flytte godsterminalen dit. Tvert imot er ytterligere vern av området på trappene: Et forslag om å opprette et større marint verneområde i Gaulosen er for tiden til behandling i Miljødirektoratet. Saken vil i løpet av året forhåpentlig bli sendt videre til sluttbehandling i Klima- og miljødepartementet og deretter bli gjenstand for et vernevedtak i statsråd.

Det er meget tungtveiende årsaker til at Gaulosen og Øysand ikke blir stedet for den nye godsterminalen i Trondheim. Å vise til at alternativet vrakes på grunn av «noen fugler» gir derfor et galt inntrykk, selv i en harselerende kommentar om en 30 år lang politisk beslutningsvegring. For dypest sett er bevaring av Gaulosen av hensyn til fugleliv og annen natur der viktigere enn en godsterminal. Terminalen kan faktisk bygges et annet sted, mens fuglene for sin del er helt avhengige av at store og mange nok områder bevares for hekking, myting, næringssøk og rasting i trekktidene vår og høst.

Jordens fugleliv – og for den saks skyld også annet dyreliv – er i vår tid under et enormt press. Økningen i antall mennesker og menneskets mangslungne tiltak og virksomheter fører til at store naturområder tas ut av bruk eller brukes på en ny og naturfiendtlig måte. Mange av våre sjø- og vannfugler opplever som følge av dette enorm tilbakegang. Bestandene av lomvi langs norskekysten er ifølge Artsdatabanken redusert med 80 prosent, alke med fra 50 til 80 prosent, teist og lunde med fra 30 til 50 prosent, måsearten krykkje med mer enn 75 prosent og den tidligere meget vanlige makrellterna er nesten forsvunnet som hekkefugl i Sør-Norge. Norsk ornitologisk forening viser til at også «mange av de kjente åkermarksvadefuglene er i dyp krise».

Over hele Europa er det skarp tilbakegang for en rekke fugler i kulturlandskapet, og for noen arter er tilbakegangen så stor at det er fare for at bestander forsvinner. Kjente arter som rødstilk, vipe, tjeld og storspove er i ferd med å bli globalt truet. Tilbakegangen skyldes som nevnt menneskelig aktivitet i hekkeområdene, ødeleggelse av rasteplasser og overvintringsområder i forbindelse med forskjellige utbyggingsprosjekter, men også om dreneringer, rydding av kantskoger, fjerning av dammer og bekkeløp, redusert næringstilgang og siloslått, som effektivt tar med seg utallige egg og fugleunger. Heller ikke fuglelivet i det norske høyfjellet går fri for tidens utvikling – bestandene av arter som rype, heilo, steinskvett og til og med heipiplerke er i ferd med å tynnes i et skremmende tempo. Og i Afrika – for å ta med et eksempel derfra også – opplever flere av verdens gribbearter så stor nedgang at de nærmer seg reell fare for å bli utryddet.

«Mange bekker små gjør en stor å» heter det. Fuglenes tilbakegang skyldes ikke bare ett forhold eller ett tiltak. Men med alle sine virksomheter og aktiviteter er mennesket i ferd med å ta kvelertak på klodens fugleliv. Øysand kunne kanskje isolert sett ha vært et ideelt sted for en ny godsterminal, men om vi et øyeblikk løfter blikket litt, er det forhåpentlig mulig å se verdier som teller minst like mye som nye joggesko og et utall andre varer.