Nok en gang viste Kanonprisen seg som bedre prisdryss over norsk film enn Amanda.

Det er mindre glitter og stas rundt Kanonprisen enn Amanda-utdelingen i Haugesund i august. Nok en gang viser imidlertid den yngre og mer rocka lillebroren av en norsk filmpris seg som bedre temperaturmåler av de beste og mest prisverdige prestasjonene i norsk film enn storesøster Amanda. Det er en fordel å ha et kalenderår som utgangspunkt, og det er åpenbart også en fordel å la fagfolkene i bransjen stemme fram vinnerne, framfor en jury.

Det er et godt og riktig bilde av filmåret 2015 at «Louder Than Bombs» og «Bølgen» forsynte seg mest av prisfatet med henholdsvis tre og fire priser. De eneste prisvinnerne som var felles med Amanda i høst var Ine Marie Wilmann svært velfortjente pris for beste kvinnelige hovedrolle i «De Nærmeste» og Anne Krigsvoll like fortjente birollepris for «Kvinner i for store herreskjorter».

Amanda rotet det sist litt til ved å skape inntrykk av det prisen for beste kinofilm vel så mye var en pris for den største, med «Børning» som vinner. Det er bedre med Kanonprisens kategorier for beste regi og beste produsent. Dermed fikk Joachim Trier pris som beste regissør for «Louder Than Bombs», mens fjorårets største norske filmsuksess «Bølgen» logisk nok fikk produsentprisen.

Sett med trønderske øyne var det helt på sin plass med pris til Øystein Dolmen, Gustav Lorentzen og Kåre Vestrheim for filmmusikken til «Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin». Prisen til Kristoffer Joner for beste mannlige skuespiller i «Bølgen» var grei nok, men også illustrasjon av at for en gangs skyld var konkurransen om skuespillerprisene sterkest i kvinneklassen.

Kanonprisen traff bedre med prisene enn den andre norske filmprisen. På ett punkt har Kanon noe å lære av Amanda. I enda større grad enn i fjor er det åpenbart at dokumentarkategorien mangler. Aslaug Holms «Brødre» og Tonje Hennes Scheis «Drone» nådde ikke helt opp mot Joachim Trier i regiklassen, med prestasjoner vanskelig å sammenligne. Utviklingen innen norsk dokumentarfilm er argument godt nok til at sjangeren fortjener en egen kategori.

Thomas Felberg ledet med litt vel uvøren stil årets show, som var friskere og tøffere i kantene enn fjorårets utgave. The Fjords startet showet med «All In» med video projisert bak bandet, så det runget «wow!» gjennom salen. Joachim Trier fikk sin tredje og fjerde Kanonpris for «Louder Than Bombs». - Det betyr ikke mindre. Det betyr mer. Dette er det nærmeste vi kommer en akademipris i Norge, sa han og satte prisen i perspektiv.

Regissør Leiv Igor Devold tok imot prisen på vegne av sin lyddesigner på Kaizers-dokumentaren «Den tilfeldige Rockestjernen». Han fortalte at kulturminister Linda Hofstad Helleland klarte seg bra foran kamera i hans dokumentar «Ung på tinget» i 2002, og ga uttrykk håp om at hun ville gjøre en like god jobb for filmbransjen i sin nye jobb. Etter applausen i salen å dømme, har filmbransjen større forhåpninger til den nye kulturministeren enn til den forrige.

Kulturminister Hofstad Helleland fikk etter hvert ordet og startet med å be om applaus for Kosmorama, og der var ikke salen tung å be. Hun sa at hun var spesielt glad for at Knutsen & Ludvigsen fikk prisen for beste filmmusikk. – Det var så viktig for meg som mamma at mine barn likte den filmen. Heldigvis elsket de den, sa hun og uttrykte glede over at så mange kvinner var nominert til Kanonprisen.

Byscenen og de musikalske innslagene ga en kledelig setting for prisutdelingen. Litt løsere(tidvis kanskje vel løst), men samtidig  tettere enn hotellvariantene de siste åra. Ola Kvernberg & co. i Gammalgrass sin versjon av David Bowies «Life On Mars» fikk filmbransjen til å bli mer lydhør enn de vanligvis er på fest. En av de viktigste prisene på festivalen og showet, Pitcheprisen, gikk i år til Johan Kaos og Harald Mæhle jr. for prosjektet «Gründer». De får dermed 100 000 kroner til å jobbe med en filmidé som det blir spennende å se om kommer til Kosmorama, kino eller Kanonprisen i neste runde.