Bursdag på Face

Før, da telefonen hang fast i veggen, var det lurt å være hjemme til gitte tider når man fylte år. Slik at folk og fe kunne ringe for å synge og gratulere inn i røret. Gratulasjonene var forholdsvis få, men de var fylt til randen med varme og kjærlighet. Nå kommer gratulasjonene fra alle kanter. Haugevis. Hele bursdagen. Ikke alle er fylt med varme og kjærlighet men det synges fortsatt i telefonen og klemmer blir utdelt i logiske samlinger. Men, SnapChat, Twitter, Instagram og høvdingen av alle bursdager; Facebook har tatt den største biten av bursdagskaka. Det gratuleres så mye at det sliter ut smarttelefonens pushmeldingssystem.

Det hele begynner kl. 00.00 med de ivrigste (gjerne søsken eller mødre) og avrundes med noen etternølere rundt lunsj dagen etter bursdagen (gjerne tidligere lærere eller skolekamerater). Jeg elsker det. Jeg likte telefonene fra bestemødre og tanter på åttitallet også altså, men bursdag på Face er noe helt eget. Grunnen er ikke all oppmerksomheten, den er gøy den – misforstå meg rett, men bursdag på Face åpner opp en lekenhet i folk. Ola og Kari slipper seg løs. Søker opp gøyale animasjoner, gjør seg flid med dikt, folk deler filmer, lager tegninger på SnapChat som de skjermdumper og poster på veggen til bursdagsbarnet og leker med emojis. De bruker tid og energi på å glede. Det funker. Jeg som daglig jobber med kommunikasjon og sosiale medier synes dette er spennende. Både faglig og personlig. For det viser jo at om folk bryr seg nok så strekker de seg for å bidra. Og jo nærmere relasjon eller ønsket relasjon er jo mer omfattende og kreativ er gratulasjonen.

Det er det som er så fint med bursdag. Folk slipper skuldrene ned litt, og leker seg med form, innhold, farge og fjas. Det settes pris på. Det trenger ikke en gang å være min bursdag. Det er moro å se hvordan folk legger seg i selene for å lage skøyskap til vennene sine. Kyniske røster skal ha det til at man blir blasert, men det klarer jeg ikke å tro på. For, selv om det kanskje ikke ligger like mye omtanke i hver eneste av de hundrevis av gratulasjoner innboksene renner over med, så er en tanke sendt. Et frø er sådd. Og selv om bursdagsbarnet ikke omfavner hver eneste lykkeønskning med like stor iver, så gjør mengden gratulasjoner inntrykk. Mange frø, blir fort til en eng av trivsel. Man blir tenkt på. Deler et øyeblikk i hverdagen. Det er noe fint med det.

Jeg har en kompis (på ekte, det er ikke en sånn det-er-egentlig-meg-jeg-snakker-om-kompis) som bevisst ikke ønsker sine Facebook-venner til lykke med dagen. Han gjør dette for å bekrefte og/eller avkrefte en teori om at folk bare zombiegratulerer™ hverandre, som levende døde, på de sosiale mediene. Uten kjærleik eller at de egentlig mener noe med det. Eller, at de kun gratulerer andre for at andre skal gratulere en selv. Jeg skjønner hva han mener, men jeg er uenig i sluttningen. Selv om det går automatikk, rutine og kotyme i gratulasjonene, så teller det. Det varmer på ekte. Man blir sett. Man ser.

Jeg gjør mitt ytterste for å takke alle som har giddet å gratulere. Det går fort automatikk i det også, men jeg gjør det fordi de har brukt noen minutter på meg og da fortjener de å få noen minutter tilbake. Det er det minste jeg kan gjøre. Fortsett å gratuler. Alt og alle. Selv om du synes det blir sjel-løst eller samlebåndaktig, så gjør det. Selv om du hastet avgårde en smiley på vei inn i et møte, så varmer den smileyen mottakeren. Og er du lur, så utbroderer du gratulasjonen en smule. Utbrodering fører til mer varme, og vips vi er tilbake til den tiden da telefonen hang på veggen.

Før var bursdager en hjemmelaget muffins. Nå er den en fire etasjes gulerotkake med lekker pynt fra Dromedarbakeriet. Jeg liker begge, men den kaka varer lenger. Det betyr at flere kan smake, så; du må gratulere så inderlig vel den bursdag som ikke rammer deg selv.