Visste du at i Trondheim utdannes de aller fleste av landets fotografer? Norsk Fotofagskole holder til i Ila og drar utenlands med sine elever, hvert år, til Berlin eller Marokko.
Alltid, har jeg latt meg fascinere av arbeid som metode. Alltid har jeg opplevd at det har frigjort fornøydhet. Vi ønsker oss alle et godt liv på jorden med en inntekt, som gjør at vi har mat på bordet. Alltid har jeg sagt at mennesker får det best når de følger sitt hjerte og velger et yrke ut ifra egen lyst og eget ståsted, og ikke ut ifra foreldres angst for en fremtid som «noen» eller et jag etter mer, i håp om at det skal gjøre livet bedre. De som følger den indre stemmen, jobber som oftest 12 timer i døgnet, fordi de elsker det.
Fotografene ser. Fotografiet leverer det de fanger. Jeg trodde jeg så det som var å se, men jeg ser ikke slik de ser det. Rammene, blendingen, høy og lav eksponering og den store ekstasen når det treffer, slik de ønsker det, bare litt mer, fordi lyset gir magien og det verdifulle øyeblikket som er så mye lettere å sette pris på når det er blitt et minne. Dessverre, på en måte, men vi er jo bare folk, og vi liker å la øynene hvile på noe som er vakkert, og nettopp det kan et fotografi være, uendelig vakkert, når håndverket også er til stede.
Jeg er Betty. Jeg er heldig. Jeg er på tur med elever fra fagfoto, kunstfoto og fashionfoto til Marokko. En slags interrail på en uke, med stadig nye ideer som realiseres og resulterer i avsindig mange fulle minnekort. Så sitter alle med bøyde hoder, over sine pc-er og redigerer og fryder seg over fangsten. Godbiter, shoots, dokumentasjon, historie, kultur, mangfold, virksomhet! Mennesker, nært, ekte og fullt av levende liv, levert med en høy kvalitet av mennesker som studerer fotografiet. Jeg elsker det.
Fotofagskolen lærer elevene det som skiller dem fra oss som bare tar et bilde. På denne turen har vi bevegd oss inn i landsbyer som ikke har vann og strøm, for eksempel i Agadir-n-Ait Boulmane. Som en guide sa i Ourika: «Når folk får vann og strøm begynner det å skje mer». Hvis du i tillegg får kjøpt deg en sykkel, så kan du sykle inn til markedet og selge det du produserer. Det er en menneskelig drivkraft å ville klare seg selv. Vi spaserer inn i deres sfære og synes det er eksotisk: «Tenk at de kan leve sånn», men det gjorde også våre forfedre. Vi får likevel dårlig samvittighet fordi vi ønsker å være kikkere på noe som er fjernt fra oss selv. Vi har kanskje hentet vann i bøtte på hytta, men vi har ikke levd slik i vår egen hverdag. Elevene prøver å fotografere kraften som bor i dem, furene i ansiktet, kulturen. De prøver å komme nært nok til å ta og føle på deres arv. Kanskje ser de etter noe de kan speile i seg selv. Meningen med livet?
Det handler om respekt. Vi ligger 50 år foran dem materielt. Det er vår jobb å forstå at vi trår inn i deres univers. Det er vår jobb å bidra med noe tilbake. Kanskje kan vi inspirere nok til at de tar sine steg, slik at de også kan oppnå vekst, at de ikke er avhengig av olje, men heller av at alle får vaksiner, så barna vokser opp, fortsetter å gå på skole og utvikle samfunnet de lever i. Hvordan kan vi bidra med dette? Strøm og vann til alle? Kanskje har de skjønt noe vi ikke helt får tak i, hvor tilfredsheten, roen, freden og lykken ligger? Kanskje synes de bare at vi er irriterende turister som flasher med våre greier.
Vi ble invitert inn til en kvinne i Sitti Fadma, som hadde vann og strøm, hun var 22 år og hadde mann på jobb og to barn hjemme, facebook-konto, et fantastisk smil og en god kopp te. Den skulle være bra mot høyt blodtrykk. Alle åtte av oss var velkommen inn. Det hun var mest fornøyd med i huset var den nyankomne vaskemaskinen. Verden går videre overalt. Å bygge opp livet sitt selv er eneste vei å gå. Å være ansvarlig for seg selv er å ha forstått dette. Å forstå er også et bilde, et meget relevant og viktig foto.
Denne uken har lært meg at å fotografere krever mot og nysgjerrighet, og den viktigste handlingen er å være til stede, våge å se og invitere andre inn i kamera. Å fotografere er også å fange de kulissene som allerede er der og la det bli uttrykt i et bilde. Å ta et fotografi er å slippe fri energi. Å ta bilder er å fortelle, dokumentere historie, like mye som ord kan gjøre. Fotografiet gir sjelefred for flere, slik musikken gjør, som to sverd som bidrar til verdensfred. Et foto bidrar til en stillhet eller det treffer en streng i oss, det får oss til å bli kreative. I vår tid, hvor tingenes tilstand er tidens tann, er musikk og bilder viktige elementer for ro i den indre verden i oss.
For den største rikdommen ligger ikke i å oppnå eller kare til oss mer. Rikdommen finnes i den gamles blikk, han om sto i den lutfattige landsbyen vi besøkte. Han minnet meg om Kong Harald, fordi han hadde en stille og mild autoritet over seg, som om han hadde falt på plass i seg selv, ugrådig og verdig, etter et langt arbeidsomt liv. Han var berber og alle eldstefødte berbere heter Muhammed. Kanskje tenkte han at vi oppførte oss rart, som knipset vilt og gjorde ham mer enn fotoverdig. «Ti øre for tankene hans», er det noe som heter. Vi la i hvert fall fra oss en god slant før vi gikk takknemlig og storøyde der ifra. Han ga meg mye, men navnet hans fikk jeg aldri.