Sykefravær handler ofte om mer enn helse. Men tør vi å diskutere det?
Hva er akseptabel grunn til å være borte fra jobben? Hvorfor er sykefraværet skyhøyt på enkelte arbeidsplasser og forsvinnende lavt på andre? Diskusjonen havner fort i et minefelt av synsing, moralisering og bortforklaringer. Noen fakta:
• Kvinner er sykemeldt nesten dobbelt så mye som menn, og forskjellen øker.
• Norge har nesten dobbelt så høyt sykefravær som Sverige.
• Enkelte kommuner har dobbelt så høyt sykefravær som andre.
• Sykefraværet i kommunene er betydelig høyere enn i privat sektor.
Statistikkene viser så påfallende forskjeller at det er vanskelig å se bort fra forklaringer som handler om arbeidsmoral, kultur og ledelse. Sykefravær handler ikke bare om helse.
Den politisk ukorrekte forklaringen er at vi nordmenn er late unnasluntrere som har skaffet oss altfor gode ordninger – og at kvinnene utnytter dette best. En slik generalisering er selvsagt for enkel og unyansert.
Men de store forskjellene gjør at det likevel er nærliggende å anta at det på noen arbeidsplasser og i noen kommuner har oppstått en kultur der det er lavere terskel for å bli sykemeldt. Når sykefraværet i barnehagene i Trondheim varierer fra 4 til 26 prosent, kan det ikke bare handle om tilfeldige forskjeller.
Sykefraværet i Trondheim kommune er nå urovekkende høyt. Ikke bare koster det mye, det fører til en ekstra arbeidsbelastning for dem som blir igjen, og det gir dårligere velferdstjenester.
Variasjonen er påfallende stor også mellom norske kommuner. Det er vanskelig å finne en åpenbar helserelatert grunn til at Bjugn i 2014 hadde mer enn dobbelt så høyt sykefravær som nabokommunen Åfjord, eller at Trondheim samme år hadde 30 prosent høyere fravær enn Stavanger.
Det er heller ikke åpenbart at kommuneansatte må være mer borte fra jobben enn ansatte i private bedrifter.
En del av det høye fraværet skyldes sikkert dårlig ledelse, dårlig arbeidsmiljø og dårlig organisering. Men dette forklarer neppe alt. Da står vi igjen med forklaringer som er mer tabubelagt, kall det gjerne «den menneskelige faktor».
En velkjent påstand er at mange betrakter egenmeldingsdagene nærmest som en rettighet til fridager. Det er langt på vei en myte. Egenmeldinger utgjør bare knapt 15 prosent av det totale sykefraværet. Siden en svært stor andel av dette er reelle forkjølelser og mageonder, utgjør de som tar seg en tvilsom «tredagers», en ubetydelig del av statistikken.
Likevel er det grunn til å tro at lav terskel for sykemelding er et smittsomt fenomen.
Den viktigste grunnen til at svenskene har så lavt sykefravær er at de har innført både «karensdag», det vil si at du ikke får betalt for den første fraværsdagen, og bare 80 prosent lønn i de to første ukene. Dette har arbeidsgivere i Norge ønsket å innføre, men det er langt unna politisk flertall.
Vanskeligere er det å finne en klar årsak til at kvinner er nesten dobbelt så mye sykemeldt som menn. På 1970-tallet var fraværet omtrent likt. Graviditeter, slitsomme kvinneyrker, økt yrkesdeltakelse og belastende familieliv forklarer noe, men forskerne mangler en fullgod forklaring. «Trippelbelastning» er lansert, det vil si krevende jobb, familie og sosialt liv.
Det er bra at folk tar ansvar for egen helse, og det vil alltid være et «grunnfjell» av nødvendig sykefravær. I Norge har vi råd til å betale arbeidstakere som er syke. Men hvis vi skal beholde de gode ordningene, må vi også tørre å ta diskusjonen om arbeidsmoral og holdninger til sykefravær. Statistikkene tvinger oss til det.