Det er enkelt å være for rettssikkerhet når det ikke utfordrer våre innerste følelser.

Terroristen: - Mediedekningen har bidratt til at vi alle kan danne oss en selvstendig oppfatning om hans soningsforhold. En slik åpenhet er viktig for demokratiet og rettsstaten, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra rettssaken mellom Anders Behring Breivik og staten i Skien fengsel. Foto: Åserud, Lise, NTB scanpix

Når det er ufarlig og passer inn i festtaler. Det blir vanskeligere når landets mest forhatte mann står i rettssalen med nazihilsen. Det er da begrepet faktisk får et innhold. Til og med Anders Behring Breivik skal ha rettssikkerhet. Det er da vårt liberale demokrati viser sitt fortrinn foran hans totalitære samfunnssyn.

Hvem skal avvise en sak som grunnløs? De siste ukene har sosiale medier og avisenes kommentarfelt vært fylt opp av kritikk mot at Breivik har fått føre sin sak mot staten. Mange mener saken burde vært avvist. Det er da kontrollspørsmålet melder seg: Hvem burde avvist saken? Skal det være «folket» basert på en meningsmåling? Skal det være statsministeren? Skal det være domstolene? De fleste steder i verden er det slik. Saker mot staten kommer ikke opp. Diktatorer, politi eller korrupte dommere hindrer folk i å føre saker mot staten for overgrep, tortur eller urettmessig fengsling. I svært mange land har du ikke en sjanse hvis du kommer i konflikt med dem som styrer. Der hersker retts-usikkerheten.

Men Breivik er ikke urettmessig fengslet? Nei, det er han ikke. Han er av domstolene kjent skyldig i massedrap. Og hans soningsforhold er betydelig bedre enn det for eksempel to nordmenn har opplevd i Kongo. Men hvem skal vurdere hans soningsforhold? Politikerne? Folket gjennom folkeavstemning på Facebook?

Rettssikkerhet må gjelde alle. Rettssikkerhet betyr at en uavhengig domstol vurderer soningsforhold, uansett hvem det gjelder. Hvis en prinsipielt er for rettssikkerhet, må det gjelde også for dem vi misliker sterkt. Rettssaken mot Breivik var en test på hvordan det norske samfunnet kunne behandle den største tragedien som har rammet oss i fredstid. Rettsstaten besto prøven. Norge fikk fortjent internasjonal anerkjennelse. Vi har en gang før bestått en lignende prøve: Rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. I motsetning til mange andre land i Europa tok vi et sivilisert oppgjør, gjennom uavhengige domstoler, med dem som svek sitt land. Massemordere som Henry Oliver Rinnan fikk en domstolsbehandling. Det gjorde også Quisling. Det har vi stått oss på de siste 70 år.

Hvorfor mediedekning? Noen mener at det er greit at Breivik fikk føre sak, men er kritisk til hvorfor media skriver om det. Det er mulig at det har vært mye og at det kanskje har vært unødvendige detaljer. Men på den annen side har mediedekningen bidratt til at vi alle kan danne oss en selvstendig oppfatning om hans soningsforhold. En slik åpenhet er viktig for demokratiet og rettsstaten. Det skal ikke utelukkes at Breivik får saken sin til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. At hans sak er behandlet i en norsk domstol, og med innsyn for det norske folk, er da en styrke for den norske stat.

Mytedannelser. Rettssaker i skjul skaper myter. Hvis Breivik hadde blitt stilt for retten uten andre til stede enn advokat og dommer, og ingen hadde kunnet kontrollere hva som foregikk, kunne det blitt skapt myter som Breivik faktisk hadde hatt fordel av. Og som hadde styrket ham blant meningsfeller. Også i Norge er det skapt myter rundt saker som pågår i flere tiår. Rettsoppgjøret etter krigen er det stilt svært få spørsmål rundt. Det er også viktig at det ikke blir stilt spørsmål ved vårt oppgjør med Breivik. Det vil det norske samfunnet om hundre år være takknemlig for.

Det liberale demokrati under press. Det liberale demokrati som vi i Norge legger til grunn for vårt styresett, er ikke på frammarsj i verden. Tvert imot ser vi også i Europa at grepet strammes. Øst-Europa har ingen demokratisk tradisjon. Det har vært en demokratisk utvikling etter kommunismens fall, en kort historisk periode på 25 år. Nå er det kommet sterke nasjonalistiske krefter til makten i flere land. Domstolenes uavhengighet er under press. Tanken om at alle mennesker har like rettigheter er igjen truet.

Saken som Breivik førte mot staten var en stor belastning for pårørende og overlevende etter tragedien. Om dette har vært en «tullesak» for å få oppmerksomhet ville ikke samfunnet hatt grunnlag for å vurdere uten at han hadde fått kjøre sin sak med flomlyset på. Om Breivik har saklig grunn for sitt søksmål skal retten, ved en uavhengig dommer, svare på.

Hvis vi mener at noen skal diskvalifiseres fra å reise sak mot staten er det et greit tankeeksperiment å vurdere hvordan vi hadde sett på det under et annet styre og system. Slik de fleste i verden har det.