Som den første virkelige prøvesteinen for storkoalisjonen i Trondheim, ble «grønn strek» en fiasko.
Lite er igjen av idyllen på Granåsen da smilende representanter for syv partier undertegnet samarbeidsavtale. Med varaordfører fra Miljøpartiet, fikk man inntrykk av at nå skulle byen males grønn.
Ap og H sikrer flertall for mindre vern av jord
Å være med på urbane kjøkkenhager og bikuber på hustakene, koster lite. Ikke uventet viser det seg at så fort det kom en sak der «det grønne skiftet» utfordrer tunge næringsinteresser, vender Rita Ottervik seg mot Høyre og lar sine venner i stikken.
Nå eller aldri for jordvern
For Arbeiderpartiet er det en ønskesituasjon å kunne velge partnere fra sak til sak. Småpartiene kan holdes varme med smuler i form av posisjoner og støtte til en og annen symbolsak, slik at Ap kan sikre flertall til klassiske venstresidesaker. Når partnerne blir for grønne, sære eller idealistiske, vet Rita at hun lett får hjelp av Høyre. Historien viser at Ap og Høyre ofte er enige i tyngre saker.
Det er en krevende balansegang Rita driver med. Men selv om småpartiene blir sure, er dette egentlig normalt politisk håndverk. Søk støtte der du kan for å oppnå det partiet ønsker, gi det du må for å beholde den støtten du trenger. Ap vet at de har flertall med god margin, og at det skal svært mye til før flere av støttepartiene skifter side.
Rita Ottervik og Arbeiderpartiet sikret seg en oppsiktsvekkende bred koalisjon da de etter valget sist høst undertegnet en avtale med Senterpartiet, SV, Venstre, KrF, Miljøpartiet og Pensjonistpartiet. Et av de viktige punktene var at en såkalt grønn strek, det vil si selvpålagt ekstra vern av dyrka jord, skulle komme på plass.
Etter at Trondheim kommune i 2013 omdisponerte 1000 dekar matjord til boligformål og gjennom mange år har vært «verst i klassen», ble etablering av en grønn strek et høyaktuelt tema.
Problemet for de seks småpartiene er at avtalen med Arbeiderpartiet ikke gir en klar definisjon på hva «grønn strek» innebærer. Den sier ingenting om hvilke områder som skal beskyttes. Rita Ottervik kan, riktig nok med noe svekket troverdighet, hevde at den grønne streken er på plass som avtalt.
Grønn strek-forslaget som får flertall i bystyret, er egentlig en vits. Når alle de mest utsatte landbruksområdene er holdt utenfor, kan en grønn strek nærmest virke mot sin hensikt. Å sørge for at dyrka jord på Byneset, Leinstrand og Bratsberg får et ekstra vern, har i overskuelig framtid liten eller ingen betydning.
Jordbruksarealene utenfor Arbeiderpartiets forslag til grønn strek har formelt samme beskyttelse som tidligere, de er jo fortsatt regulert til landbruksformål, men forslaget gir et signal om at disse områdene lettere kan omreguleres til andre formål. Det er da også en uttalt begrunnelse.
Høyre og Arbeiderpartiet er opptatt av at ikke en for stor del av det de mener er byens fremtidige reserveareal for næring og boliger, blir vernet. Det er et ærlig standpunkt, men det betyr i praksis at for våre to største partier, er jordvern en sak som egner seg best til festtaler.
LES OGSÅ: Hvorfor jordvern?
Fortsatt går det an å undre seg over at selv de minst attraktive områder innenfor rød strek er mer hellig enn matjord. Det er uheldig å sette to gode formål opp mot hverandre, men den dagen Norge ikke lenger kan importere så mye mat og kraftfor som vi gjør i dag, blir det et spørsmål om hva vi trenger mest, matjord eller et ubeskåret turterreng.
Den trondhjemske storkoalisjonen har neppe fått et banesår, men føljetongen om «grønn strek» har fått den til å knirke. Rita blir etter hvert nødt til å levere mer samarbeidsvilje og mer grønn politikk. Da holder det ikke med bikuber og krydderurter.
LES OGSÅ: Leder om grønn strek