Ironisk nok er nekrologene en døende sjanger. En gang var de blant det mest populære stoffet i avisene, med den store svakhet at de alltid kom for sent.
Per Fugelli har lenge snakket åpent om sin dans med døden. Så åpent at han har gitt inntrykk av at denne dansen er det han som fører. Men nå sier han at tiden er kommet for siste låt. Orkesteret vil snart legge ned instrumentene. Det kommer til å bli stille.
Det er altså på tide å takke for dansen – ikke bare for den med døden, men enda mer for den lange og store: Dansen med livet. Det er på tide å ta ordet, også for oss som altfor ofte har sittet som veggpryd og sett Per Fugelli valse opp med noen som har forsøkt å gjøre seg store ved å tråkke på de små.
Nekrologen er for de etterlevende. Den som skal dø fortjener noe bedre, han fortjener en takk-for-livet-tale.
Per Fugelli har vært en viktig leverandør av livsmot til det norske folk. Det har han klart fordi han er en juksepave. Han har revet oss ut av den vrangforestilling at mennesket er alene, men selv er han ikke særlig sosial. Han liker best flokker der han selv kan være hyrden, der ingen stemmer Frp eller legger seg etter midnatt. Det har jeg fra hans egen sønn, Aksel, som burde vite det.
Han har fortalt oss at vi må fri oss fra tidspresset. Men Aksel forteller at faren går på do etter klokka. Halv åtte sitter han der, enten han må eller ikke.
Han har skrytt av sine ville ungdomsår i Stavanger. Da Aksel undersøkte historien, fant han ut at Bohemian Jazzclub, der den unge Per etter egne ord holdt på å gå til grunne i skjørlevnet, holdt konserter søndag formiddag, på en avholdskafé i Bøndernes Hus.
Når Per Fugelli vil være riktig barsk og rufsete, banner han som en nordlending og snakker om folket på Røst. Da den første Nordlands trompet, Peter Dass, ble kalt til Kongen i København etter å ha satt barn på sin forlovede, ble det sagt i menigheten at «Han Peter er en fin prest, han er ikke en skit bedre enn oss andre».
Det er med Per som med Peter. Han er ikke en skit bedre enn oss andre. Han blir rasende hvis noen lager lyder i huset etter midnatt. Han ble desperat da datteren ble kjæreste med en illegal innvandrer, og han har ofte forsømt den viktige lille flokken som heter familien.
Men, som han selv sier: Livet er et dobbelt regnskap. Vi er en kombinasjon av svakhet og styrke, av sorg og glede. Av og til er vi snille, av og til er vi noen småjævler.
Og av og til er selv en gudsforlatt professor en liten Jesus. Hva er da et menneske, at du kommer ham i hu, står det i den gamle bibeloversettelsen. I alle Per Fugellis brev til sin store norske menighet, forkynner han det samme budskap: Vi blir mennesker av å se hverandre, av å bry oss om hverandre, av å komme hverandre i hu.
I 40 år har Fremskrittspartiet vært «aktive pushere av misnøye», har han sagt. Selv har han pushet tilbake. Igjen og igjen og igjen. I tillegg til å spise is med barnebarna i Italia og møte våren på Jæren, har han lovet å bruke selv denne siste tiden til å gi Frp motstand.
Det kan virke monomant. Eller det kan virke som han tar politikk på alvor og ser hva den gjør med menneskene. Mange ville bare spist is, møtt våren og latt folk klare seg som best de kan i et kaldere samfunn.
«En syk, syk mann. Jeg blir kvalm», skrev stortingsrepresentant for Frp, Ulf Leirstein, for en måned siden.
Det er dessverre sant. Per Fugelli er en syk, syk mann. Dessuten er han selvfølgelig en godhetstyrann. Han er en gledesdespot og en nærhetsterrorist. Hvis vi først skal ødelegge gode ord ved å sette dem sammen med dårlige, kan vi like gjerne gjøre det fullt ut. Men i motsetning til andre tyranner har godhetstyrannene ingen kraftigere våpen enn nettopp ordet. Det har han til gjengjeld brukt med kraft og kløkt hele livet.
Da han gikk på realskolen oppsto det slåsskamp i et friminutt. Rundt de to kjempende dannet det seg raskt en ring som heiet dem til å denge hverandre helseløse. I utkanten av ringen sto en ung Per Fugelli og ropte: «Bekjemp ham med ånd! Bekjemp ham med ånd!»
Det er det han har gjort siden. Han har drevet åndskamp. Han har vært en freidig faen på vegne av de tause, som han selv godt kunne ha sagt det. Han har angrepet Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg for å ha gitt oss dollar i stedet for god samvittighet, og han har bedt venstresiden besinne seg i kritikken av familien, sivilsamfunnet og religionen. Mennesket trenger ulike flokker, ikke bare de staten styrer.
Metastasene vinner kampen om kroppen hans. I åndskampen ligger han også dårlig an. Ingenting i dagens asylpolitikk tyder på at de leser Per Fugelli høyt på regjeringskonferansene. Mens han gjør seg klar til å gå ut av tiden, gjør hans antipode, Donald Trump, seg klar til å styre verden.
Men i januar var forsiden på verdens viktigste medisinske tidsskrift, britiske The Lancet, dekket av et sitat av Per Fugelli. Der sto det: «Kolleger, jeg har ingen Gud, men jeg har helgener, de evige verdiene i medisin: gjør godt, vær rettferdig, respekter naturen.»
Det er lett å glemme at bak debattanten finnes en lege som løftet allmennmedisinen opp i fagets elitedivisjon. Internasjonalt er ikke Per Fugelli kjent for sin kamp mot Carl I. Hagen, men for sin innsats for å gjøre de alminnelige lidelsene og årsakene til dem, viktige.
Han er likevel ikke en skit bedre enn oss andre. Hvis han kan gjøre en slik forskjell, kan vi også. Vi kan alle gjøre godt, vi kan være rettferdige og vi kan respektere naturen.
Og når vi gjør det, kan vi lett komme til å huske en bannende fyr fra Stavanger med en smittende latter og en snodig tversoversløyfe, og vite med oss selv at Per, du lever!