De siste årene har det på landsbasis vært en sterk økning i antall akuttplasseringer.

Det å leve i en uforutsigbar livssituasjon med en uavklart fremtid over lengre tid, kan være skadelig for barn, skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsfoto. Foto: Scanpix

Mens økningen i undersøkelser, barn med tiltak og nye barn i barnevernet i perioden 2008–2013 har ligget på rundt 20–25 prosent, har akuttplasseringer etter § 4-6, 2. ledd økt med 70 prosent. Cirka 40 prosent av akuttvedtakene går videre til sak om omsorgsovertakelse i fylkesnemnda. På landsbasis har andel akuttplasseringer gått noe ned fra 2013-2014, mens for Sør-Trøndelag har andelen fortsatt å øke.

Mange familier er kjent for barnevernet og man har hatt tiltak i familien over flere år, før det skjer en akuttplassering. Det hevdes at økningen blant annet kan skyldes at barnevernet prøver hjelpetiltak for lenge og at man ikke følger opp eller evaluerer tiltakene godt nok. Akuttarbeid oppleves av mange barnevernsarbeidere som svært utfordrende. Akutte situasjoner i barnevernet omfatter ofte situasjoner der familiene og barna er i en sårbar og kritisk livssituasjon, som kan medføre stor dramatikk. Mange av akuttsakene oppstår utenfor vanlig kontortid, som gjør at det må finnes midlertidige løsninger.

Akutte situasjoner dreier seg ofte om at foreldre er ruset eller psykisk syke, slik at barns omsorgssituasjon blir så dårlig at den er skadelig. Forholdene i hjemmet kan være preget av store konflikter som innbefatter vold, som barn er involvert i eller vitne til. Det kan også være situasjoner hvor politiet blir tilkalt av grunner som festing og husbråk, og at situasjonen er så kaotisk at barn må tas ut av hjemmet. Akuttsituasjoner oppstår også hvis barn blir mishandlet eller på andre måter utsatt for fare. Foreldre kan også av ulike andre grunner være fraværende slik at barn er uten omsorg.

Når resultatet av akuttarbeidet blir plassering utenfor hjemmet, enten i beredskapshjem eller institusjon, innebærer det ofte store belastninger og reaksjoner for barn og familie, med risiko for skadelige stressreaksjoner og behov for krise- og sorgbearbeiding. Derfor må barnevernstjenesten gjøre en risikovurdering av om barnet kan bli værende i hjemmet, om situasjonen kan avhjelpes med hjelpetiltak eller om man kan vente med å følge opp saken ved framlegg for fylkesnemnda på vanlig måte. Målsettingen for akuttarbeidet er å gi beskyttelse, stressreduksjon, forutsigbarhet og avklaring av situasjonen. Det å leve i en uforutsigbar livssituasjon med en uavklart fremtid over lengre tid, kan være skadelig for barn og påvirke tilknytningskvaliteten og relasjonene de har og skal utvikle både til foreldre og andre.

I dag er det et problem at mange barn og ungdommer blir for lenge i akuttiltakene. Målsettingen er at oppholdstiden i akuttiltak ikke bør overstige seks uker, mens tall fra Bufdir. viser at i 2014 hadde 49 prosent av akuttvedtakene en lengre varighet. En sentral grunn for at barn blir værende lenge i akuttiltak er den lange behandlingstiden i fylkesnemnda. Andre grunner kan være at det kan ta lang tid før man finner et varig plasseringssted som passer for hvert enkelt barn, selv om fylkesnemnda har behandlet saken.

Akuttplasseringer er uheldig på mange vis. For det første er det en stor påkjenning for barn at de brått og uforberedt må flytte ut av hjemmet og til en ny omsorgsbase. For det andre er akuttplasseringen også en stor belastning for omsorgspersonene. For det tredje er plasseringen midlertidig og både tidsperspektivet og forutsigbarheten er ofte uklar. For det fjerde er akuttplasseringer også en krisetilstand for barnevernstjenesten. Det er ved akuttplasseringer viktig at å ha tiltak og rutiner som reduserer stresset for de involverte, og gir hjelp og støtte til barn og familie. Derfor blir det viktig hvordan barnevernsarbeidere opptrer i akutte situasjoner, og hvordan de møter og håndterer foreldres og barns reaksjoner, kanskje i en dramatisk situasjon med bistand fra politiet. Det er viktig både for den akutte situasjonen og for reaksjoner i ettertid, at akuttplasseringen foregår så rolig og gjennomtenkt som mulig.

For å kunne redusere bruken av akuttplasseringer blir det viktig at barnevernstjenesten kommer tidlig inn, følger opp hjelpetiltakene og styrker oppmerksomheten på evalueringen av disse. Vi trenger et barnevern som er proaktivt heller enn reaktivt. I barne- og familietjenesten i Trondheim kommune er det satt i verk tiltak som akutteam, med en ekstra stilling i hver bydel, som skal bidra til å redusere andelen akuttplasseringer. Dette er en start, og vi håper dette tiltaket kan styrkes, slik at man får et team som over tid kan jobbe enda tettere på familien; både med tanke på å avverge akuttplassering, og for å bidra med best mulig støtte for familien i tilfeller hvor plassering er uunngåelig.

Samtidig må det arbeides for at ventetiden for behandling og avgjørelse i fylkesnemnda reduseres, slik at oppholdstiden i de midlertidige plasseringene blir minst mulig, og den videre omsorgssituasjonen for disse barna kan avklares så raskt som mulig.