Frykten for teknologien

Det foregår en stille revolusjon på mange arbeidsplasser. Stadig flere arbeidsoppgaver digitaliseres – som revisoroppgaver, kundeservice og markedsanalyse, og i nær fremtid vil ny teknologi erstatte mange av dagens jobber. Står vi på terskelen til en ny industriell revolusjon? Den amerikanske toppforskeren Andrew McAfee fikk i fjor enorm oppmerksomhet rundt boken The Second Machine Age, hvor han hevder at ikke bare manuelle, men også kognitive arbeidsoppgaver vil bli overtatt av maskiner i nær fremtid. Dette er i grunnen fantastisk gode nyheter. Gjennom teknologien kan vi både skape store verdier og løse samfunnsproblemer. Samtidig er mange bekymret for at det nye arbeidslivet ikke vil romme arbeidsplasser til alle i fremtiden.

Frykten for at teknologien skal spise jobbene våre, er ikke ny. Tidlig på 1800-tallet protesterte ludittene mot endringene som fulgte av den industrielle revolusjon med å ødelegge tekstilmaskiner i England. Historien har heldigvis vist at Ludittene tok feil. Ny teknologi har alltid ført til vekst og frigjort ressurser. Ingen vet hva fremtiden vil bringe, men flere toneangivende forskere mener faktisk at jobber nå vil forsvinne i et tempo vi tidligere ikke har sett. Beregninger viser at om lag 47 prosent av alle jobber i dagens USA har høy sannsynlighet for å bli automatisert bort i løpet av 20 år. Tilsvarende tall for Norge er ifølge Statistisk sentralbyrå 33 prosent.

I forbindelse med NHOs årskonferanse i januar bestilte NHO en forskningsrapport fra Sintef som viser at digitalisering og automatiseringen kan, sammen med nye forretningsmodeller, endre verdikjeder radikalt. Endringene vil føre til tap av jobber, men også til at nye jobber med annet innhold og krav blir skapt. Sintef konkluderer i sin rapport med at de fleste sektorer vil bli berørt av teknologiendringene. Takten og styrken i hvordan teknologien påvirker oss vil ifølge Sintef være avhengig av konkurransesituasjonen, arbeidsstyrkens realkompetanse og ikke minst av den viljen vi har som fellesskap til å omfavne de mulighetene som ligger i de teknologiske endringene. Evnen til omstilling er med andre ord sentral også når det kommer til den teknologiske utviklingen.

Det finnes allerede mange gode eksempler på at tradisjonelle industrivirksomheter i Norge har kommet langt i omstillingen til et mer automatisert og digitalisert arbeidsliv. Ta for eksempel møbelprodusenten Ekornes; den nye industriroboten for sømproduksjon på Ekornes gjør at produksjonen kan bli i Norge, selv med høye lønnskostnader. I Trøndelag ser vi at Kværner Verdal er tildelt byggingen av de tre største jacketene til Johan Sverdrup-feltet, mye takket være effektivisering av produksjonen ved bruk av en mekanisk-automatisk sveisemaskin. Teknologisk utvikling trenger ikke bety tap av arbeidsplasser, tvert imot kan det føre til økt produksjon og flere oppdrag for bedriftene. Norges aller fremste konkurransefortrinn har så langt vært høy kompetanse, et lærende arbeidsliv, selvstendige arbeidstakere og god teknologisk forståelse i arbeidsstyrken. Det nye nærings- og arbeidslivet stiller enda større krav enn tidligere til solid kompetanse i teknologi- og realfag. Sammenlignet med andre europeiske land har Norge relativt få studenter innen disse fagene.

Sats på skolen: For å lykkes med å heve kompetansen vår på teknologi og realfag kreves det at disse fagene prioriteres på alle nivå i utdannings- og forskningssystemet. Konkret innebærer dette at det må bevilges 50 millioner til forsterket satsing på bruk av digitale læremidler i etter- og videreutdanning av lærere. Ellers risikerer vi å bli en nasjon av digitale sinker fordi altfor mange lærere mangler digitale ferdigheter. Barn må få gode digitale lærevaner tidlig. Det må derfor være god tilgang på IKT-verktøy på alle skoler, og undervisningen bør baseres mer på nettbasert læring enn fysiske lærebøker. For mange skoler har utdatert utstyr som ikke gir en god nok yrkesutdanning. Det må bevilges 100 millioner i årlige investeringer for å sikre at elevene lærer å bruke den teknologien de vil møte i arbeidslivet. For mye av utstyret som brukes i yrkesopplæringen står til stryk og gjør fremtidens fagarbeidere, og dermed fremtidens industri, dårligere rustet til å møte utviklingen.

Få med jentene: For å få flere unge til å velge teknologi- og realfag, må denne gruppen få høyere stipendandel fra Lånekassen enn andre.Fler jenter må stimuleres til å velge teknologi og- realfag, for eksempel gjennom rekrutteringsprosjekter som Jenter og teknologi på tidligere HiST (nå NTNU), der NHO tidligere har vært en samarbeidspartner. Dobbeltkompetanse vil også stå sentralt. Vi må kunne mer enn bare ett fag, vi må også være gode på det maskinene ikke kan, nemlig samhandling, kreativitet og omsorg, for å nevne noe.

Vi kan få en ny gullalder for norsk næringsliv. Vi har alle forutsetninger for å være i front, men da må det være politisk vilje til å satse på kompetanse og industriell utvikling. Gjennom god dialog mellom partene i arbeidslivet, en offensiv kompetansepolitikk og flere innstegsstillinger i arbeidslivet, kan vi klare å løfte flere inn i jobb. Da kan de mest pessimistiske spådommene igjen bli gjort til skamme. Vi fortsetter debatten på NHO Trøndelags årskonferanse 18. april.