Fremskrittspartiet er ikke helt som andre partier. Men de begynner å ligne søvndyssende mye.
Sett gjennom media har det vært en sedvanlig frisk Frp-uke i det ganske land: Justisminister Anders Anundsen har forsøkt å beordre pressegeneral Kjersti Løken Stavrum inn på teppet. Innvandringsminister Sylvi Listhaug har plasket og smilt i Middelhavet. Robert Eriksson har sikret seg ytterligere tre måneders etterlønn og svart rart på spørsmål fra avisen.
LES PÅ PLUSS: Robert Eriksson får tre måneder ekstra med statsrådlønn
Landsmøtet ved Clarion-hotellet på Gardermoen samler imidlertid en fordragelig og tilfreds forsamling, nesten 550 i tallet. Ingen frykter at store, interne konflikter vil piple opp til overflaten. På hilsener av typen «ja, dette blir jo spennende», svarer delegater: «Spennende? Nei, det blir jo ikke det». Selv sure journalister blir invitert med til lukkede halvfester på romslige hotellrom, der alle – dagen derpå – er overrasket over hvor tidlig samtlige tok kvelden.
LES PÅ PLUSS: Per Sandberg tror folk «er møkka lei politikk»
Det er mer alvor over et Frp i regjering, selv om den klassiske outsider- og underdog-retorikken henger igjen: «Vi utfordrer det bestående, det har vi alltid gjort. Da må vi også tåle juling», sa Per Sandberg i landsmøtets åpningsvideo fredag ettermiddag. Da hadde partileder Siv Jensen nettopp sagt: «Vi bygger landet». Akkurat i dette skjæringspunktet står Frp nå – midt mellom et brøl og et gjesp.
Det er ikke valg i år, noe som kan forklare en litt sedat stemning. Gode meningsmålinger bidrar også. Siden flyktningkrisen virkelig tiltok i fjor høst, har partiet scoret mange poeng i befolkningen. I snitt ligger det tett mot 17 prosent oppslutning, langt over det begredelige valgresultatet i fjorårets kommune- og fylkestingsvalg. Dette viser at også et Frp i posisjon har potensial til å bevege velgere. Kanskje er det en kjærkommen anledning til å senke skuldrene.
LES PÅ PLUSS: Carl I. Hagen mener Sylvi Listhaug er den soleklare kandidaten til å overta som partileder
Men mye av partiets appell, ligger i raseriet. I den uttalte viljen til store endringer her og nå – og et slags grunnleggende ønske om å snu opp ned på alt det som støvsamlende sosialdemokrater har tynget landet med etter krigen: Forbud, avgifter, påbud, skatter, direktiver, forskrifter, regler – alle disse ordene som gjerne blir spyttet ut i hånlig forakt når en Frp-politiker hever stemmen. I hotellkorridorene på Gardermoen kan man fortsatt høre den klassiske liberalist-sangen, hvor det med ettertrykk blir slått fast at «konservatisme er trist».
Det går likevel flere linjer gjennom partiet. Frp er både liberalistisk og statsvennlig, i en litt pussig miks. Nå vil de rive ned det etablerte, men også være med på å bygge. De vil utfordre det bestående, men helst fra maktposisjon. De vil brøle – det ligger i partiets natur – men står i fare for å bli oppfattet som et gjesp.
Antakelig vil det ikke komme flere ekstraordinære saker som flyktningkrisen, som med tydelighet viste at det er mulig for et regjeringsparti å rykke frem på meningsmålinger, bare man har et visst sakseierskap. Nettopp derfor frykter sentrale partiskikkelser at Frp skal «gå tom for politikk», noe de mener Arbeiderpartiet gjorde i sine mange år ved roret. Dette er nestleder Per Sandberg klar over når han nå varsler en blanksliping av partiets liberalistiske profil.
Målet må i hvert fall være å holde seg våken til valget.