For å sikre et mangfoldig botilbud og gode bomiljøer må vi også ha variasjon når det gjelder fortetting. Det er på tide at vi tar debatten om hvordan Trondheim skal fortettes.
De siste ti årene har Trondheim fått godt over 2000 nye boliger gjennom såkalt eplehagefortetting, fortetting som omfatter færre enn ti boenheter. Dette er en økning som er større enn prognosene til byplanleggerne i kommunen har antydet. Omkring 90 prosent av boligene som bygges på denne måten er småhus og eneboliger. Altså boliger som det bygges forholdsvis få av i større boligprosjekter. Men som er attraktive og etterspurt, særlig av barnefamilier. Etterspørselen etter typiske familieboliger er nå så stor at det nettopp er disse som øker mest i pris, ifølge statistikk fra Eiendom Norge gjengitt av Adresseavisen.
Etter hvert som hager fylles med hus kommer også konfliktene. Byens advokater har fått god trening i å uttale seg om gesimshøyder, byggegrenser, innsyn og solforhold på vegne av sinte naboer. Prosjektene skaper irritasjon. De spiser opp grøntområder og reduserer boltreplassen. De utfordrer trafikkårer og annen infrastruktur. De omformer nabolag og endrer boligområdenes karakter. Blant eneboliger og småhus på Charlottenlund, Tyholt, Byåsen, Ugla, Nardo, Singsaker og i andre bydeler, er potensialet for fortetting fremdeles stort. Spørsmålet er om vi ønsker å fortsette å bygge ut eplehager med uforminsket styrke, eller om det på tide med en fot i bakken.
En av Trondheims store kvaliteter er at vi har varierte og gode bomiljøer. Her er det mulig å bo bynært med turløyper og villmark som nærmeste nabo, og urbant med tøffelavstand til bakeriet. Men det er også mulig å bo forholdsvis sentralt, med ganske god plass, til overkommelig pris og i gode og trygge bomiljøer. Slik vil vi ha det de nærmeste årene også. Men byen er i forandring. Vi ønsker oss en tettere og mer urban by, og byen vokser raskt. Plasskrevende næringsvirksomhet flytter ut av sentrale deler av byen og gir rom for nye boliger. Områdene mellom satellitt-bydelene blir gradvis bygget igjen de nærmeste årene. Gjennom den nye byutviklingsavtalen som nettopp er inngått med staten forplikter vi oss dessuten til å utvikle og fortette boligbyggingen langs de sentrale trafikkårene. Slik vokser Trondheim både innover og utover. Dette er en villet utvikling som det er bred politisk enighet om.
Og la det være helt klart: Strategien med å fortette byen må fortsette. Det er plass til mange flere boliger i sentrumsnære områder, ved kollektivknutepunkter og mellom bydeler. Slik fortetting er god klimapolitikk og god byutvikling. Trondheim blir gradvis en mer urban by. En like offensiv fortetting er ikke nødvendigvis klok i områder preget av eneboliger og småhus. Ikke hvis den i det lange løp tar bort det mangfoldet av boligtilbud vi har i dag. Og ikke hvis det går på bekostning av de gode og varierte bomiljøene.
Et områdes karakter, kulturhistorien og arkitekturen som preget det, er verdier vi bør ta større hensyn til i fremtiden. Det samme gjelder grønne hageflekker, trær, luft og plass mellom husene. Områder som binder nabolagene sammen og skaper gode fellesskap. Dette er verdier vi forvalter i et langsiktig perspektiv. Noen vil hevde at dette kan løses enkelt ved å vedta ulike former for vern av områder. Vi mener det ikke er riktig vei å gå. Gode reguleringsplaner kan gi en bedre forutsigbarhet med hensyn til fortetting. Ulike bydeler og boområder må kunne utvikle seg på forskjellig vis. En mulighet kan være å legge inn ulike kriterier for dispensasjoner i kommuneplanens arealdel. Det er også relevant å se på behovet for mer oppdaterte reguleringsplaner for større områder, slik at helheten i et strøk kan tillegges mer vekt. Avgrensede saker som enkeltvis er både kurante og fornuftige, kan i sum utfordre en bydels tålegrense. De kan også bidra til en gradvis omforming av bydelen som verken er planlagt eller ønskelig.
Dette er konsekvenser politikerne ikke nødvendigvis ser eller tar stilling til i behandlingen av en reguleringsplan som omfatter en enkelt tomt. I mange av fortettingssakene er det dessuten «bare» snakk om dispensasjon fra gjeldende reguleringsplan. Hvis reguleringsplanen for området i tillegg er gammel og utdatert, er det krevende å finne en politisk linje i sakene som gir forutsigbarhet og helhetlig perspektiv, og som dermed sikrer de kvalitetene vi vil beholde i området. Vi får en bit-for-bit-politikk, noe som gjør det vanskelig å fastslå når det er tett nok. Både Oslo og Bergen har hatt omfattende debatter om fremtidig eplehagefortetting. Omstridte saker i begge byer gir oss et hint om hva Trondheim kan ha i vente i fremtiden. Dette gir oss også en mulighet til å diskutere fortettingen før omfattende og polariserende konflikter er et faktum.
Vi sitter ikke med noe fasitsvar på hvordan utfordringene knyttet til fortetting skal løses. Vi trekker heller ingen slutning om hvorvidt det er på tide å tråkke på bremsen eller om vi skal fortsette å tette igjen villastrøk og småhusområder i samme tempo og omfang. Vårt poeng er at Trondheim trenger en debatt om hvordan fortettingen skal skje fremover, og hvordan den kan differensieres.
Vi må erkjenne at forskjellighet og variasjon i bomiljøer er en viktig kvalitet å hegne om. Bredden og valgmulighetene gjør Trondheim til en attraktiv by for flere. For å bevare dette mangfoldet må vi ta inn over oss at fortettingen må tilpasses de enkelte bydelenes ulikheter.