Norge har verdens mest generøse sykelønnsordning og vi er et av verdens friskeste befolkninger. Hvorfor er da sykefraværet så høyt?
I Adresseavisen kunne vi nylig lese at Trondheim ligger på topp i sykefraværsstatistikken sammenlignet med andre byer i Norge. Det er for så vidt ingen nyhet. I mange år har hver tiende ansatt i kommunen vært borte fra jobb hver eneste dag. At dette er en enorm kostnad for kommunen, er klart; 500 millioner i året er penger som kunne vært brukt til å bygge skoler, idrettshaller, sykehjem, eller kanskje til å nedbetale noe av kommunens skyhøye gjeld. Men utover det økonomiske er det en enormt stor menneskelig kostnad, både for dem som er syke og de som er igjen og skal holde hjulene i gang. Høyt sykefravær skaper ikke et godt arbeidsmiljø. Og dårlig arbeidsmiljø skaper syke folk.
Årsakene til det høye sykefraværet er komplekse, men noe vet vi. For eksempel at korttidsfraværet bare utgjør 15 prosent av fraværet. Så vet vi at en del av langtidsfraværet er klart definerte sykdommer. Men så har vi det grå sykefraværet. Det fraværet hvor man kanskje kunne ha gått på jobb, hvis forholdene hadde vært annerledes. Hvis man opplevde at man ble sett og verdsatt, følte at man kunne påvirke egen arbeidssituasjon, at det ble lagt til rette for at man orket litt mindre akkurat nå.
Det høye sykefraværet er et lederansvar. Det er det politiske flertallets ansvar. Men det er også den enkeltes ansvar. For sykefravær dreier seg også om holdninger.
En bekjent av meg som er lege, fortalte en gang at flere av hennes pasienter blir veldig overrasket hvis hun vil friskmelde dem til fredagen. –Skal jeg ikke være sykemeldt ut uka? Spør de. Nei, sier hun. Nå er du frisk nok til å arbeide, og en myk oppstart fredag før helg, er bare bra. Men ikke alle leger tenker som henne. For hva betyr vel en dag fra eller til? Ganske mye, egentlig, når vi legger alle Norges ekstra sykmeldingsfredager sammen. For høyt sykefravær er ikke et trondheimsproblem. Det er et nasjonalt problem.
«Vi har den høyeste levealderen i verden, den høyeste levestandarden og de høyeste helseutgiftene i verden. Sam-tidig har vi det høyeste syke- fraværet. Ja, ikke bare det; det er økende. Da må vi gjøre noe.»
Dette sa daværende statsminister Jens Stoltenberg i november 2009 til VG da han lanserte nedsettelsen av et ekspertutvalg som skulle se på mulighetene for å få ned sykefraværet.
Og ekspertutvalget ledet av den anerkjente forskeren Arnstein Mykletun kom med anbefalinger. Blant annet skrev de i sin rapport at det var hevet over enhver tvil at reduksjon i lønn ved sykefravær ville redusere det totale sykefraværet. Utvalget foreslo også utvide egenmeldingstiden fra tre til ti dager. Altså både et økonomisk incentiv til å være på jobb kombinert med tillit. Utvalgets anbefalinger om egenmelding la grunnlaget for avtalen om inkluderende arbeidsliv, men selve sykelønnsordningen ble stående urørt.
Ekspertutvalget var ikke de eneste som påpekte sammenhengen mellom vår sykelønnsordning og det høye sykefraværet. Professor i samfunnsøkonomi, Kjell Vaage, sa det slik i 2010 til forskning.no: –I Norge har vi i de senere år prøvd ut en lang rekke tiltak, men som stort sett har hatt som premiss at selve sykelønnsordningen ikke skal røres. Vi snur alle steiner utenom den største. Dersom vi virkelig ønsker å få ned langtidssykefraværet, må fravær ha en kostnad både for arbeidstaker og arbeidsgiver.
Men endringer blir det ikke, selvfølgelig. For selv om politikerne vet at det ville virke, er det ingen politikere som tør å røre ordningen. For da ville det bli bråk. LO ville stå parat til å slå i bordet og snakke om rasering av velferdsstaten, og mediene ville finne historiene til enkeltmennesker som endringene ville gå urimelig ut over.
Så da får det heller være at vi er et helsemessig friskt folk som er arbeidsmessig syke. Fordi vi har en oljesmurt statskasse. Enn så lenge.