En ting jeg virkelig har null toleranse for er sosial kontroll. Da mener jeg ikke statens formelle kontroll, som eksempelvis politi og rettsvesen.
Jeg mener sosial kontroll som vi ikke ser, lærerne ikke merker seg og andre ikke tørr å gjøre noe med. Den som utføres av foreldre, ektefeller, slektninger og deres omgangskrets.
Når far til ei ung jente følger konsekvent med på mobilen hennes for å sørge for at hun ikke har guttevenner. Hun får kun lov til å dra til skolen og rett hjem igjen. Hun får ikke lovt til å delta i idretten, og broren trues med å bli sendt til hjemlandet hvis han ikke slutter å oppføre seg «norsk».
Alt det er sosial kontroll. Alvorlige konflikter med foreldre om utdanning, venner, klassefester og andre sosiale arenaer er dessverre hverdagen for mange unge med innvandrerbakgrunn.
Det er konflikter om ting som storsamfunnet ser på som en selvfølge. Hvorfor skal man lage et stort nummer ut av en klassefest eller hvilket kjønn og etnisitet barnets venn har?
Foreldrene er som regel førstegenerasjons innvandrere, og kommer ofte fra land hvor kvinner er reserverte og ære er valuta. De er oppvokst med en annen verdensforståelse.
En klassefest blir ansett som fyll når det egentlig bare er et sosialt treff. At gutter og jenter faktisk kan være venner virker fjernt.
Det er selvfølgelig mange foreldre fra områder der æreskulturen står sterkt som har tilpasset sin kultur med norske verdier. Problemet er når familienes behov for anseelse og respekt i sitt miljø er det viktigste.
Å ha barn som har riktig adferd i henhold til deres kultur gir respekt, og tilsvarende kan det å ha barn som ikke har riktig adferd være en byrde, da barnas utvikling og adferd sies å reflektere foreldrenes.
Et virkemiddel for å oppnå denne isoleringen er å statuere eksempler på andre som har «brutt» normene, og som de mener er blitt «for norske» og hvor opprørt det har gjort foreldrene til vedkommende. Ved å gi ungene dårlig samvittighet oppnår foreldrene sosial kontroll.
Svært ofte blandes også religion inn. Skrekkhistorier om at deltagelse på eksempelvis klassefester og leirskole vil føre til umoral, da skuffer man Gud og det kan være en stor belastning for et barn.
Ytterste konsekvens av sosial kontroll er drapstrusler og vold.
Det er mange modige ungdommer som har løsrevet seg fra foreldrenes tvangshandlinger og flyttet til en hemmelig adresse. Oftest står de igjen alene i voksen alder og skal begynne å bestemme over seg selv. Å sette grenser selv er vanskelig når man ikke har fått muligheten til det som ung.
Og hva skjer med dem som ikke har havnet i konflikt med sine foreldre, de som har vært tilskuere i sitt eget liv mens foreldrene har tatt beslutninger om ekteskap, utdanning og karriere for dem.
Det er ikke en hemmelighet at dette særlig gjelder jentene, det merket jeg selv som ungdom. Jeg savnet å se jentene med minoritetsbakgrunn på håndballtreninga, fritidsklubbene, på sosiale treff etter skolen og i russetiden.
Det er fellesarenaer som er en viktig del av veien mot å bli ung voksen. Og arenaer hvor alle med ulik bakgrunn møtes med like muligheter.
Foreldre vil det beste for barnet sitt og den beste måten å løse dette på er nettopp med dem. Lærere spiller her en viktig rolle. Som lærer har man muligheten til å oppdage problemene tidlig, det er viktig at de blir hørt, sett og tatt på alvor.
Det er helt nødvendig for samfunnet at jenter med ulik bakgrunn skal kunne mestre, ta plass og ansvar for å skape et sterkt, felles Norge.