Den amerikanske drømmen er død. Så langt ser det ut til å være bred enighet. Men skal vi ikke erkjenne at også den europeiske drømmen er livstruende skadet?
Advarselen var ikke til å misforstå da Mathilde Fasting, idéhistoriker, siviløkonom og ansatt i tenketanken Civita skrev kronikk i Aftenposten for en måned siden. Den sto meislet ut allerede i overskriften: «Den europeiske drømmen kan bli et mareritt». Innledningsvis beskrev hun drømmen på et vis som kunne lokke selv den mest stivnakkete senterpartivelger til å vifte med det blå stjerneflagget: Den lange perioden med fred og sterkere demokrati, naboland som løser uenighet gjennom dialog, litteraturen, kunsten, arkitekturen, vinen og maten, dette er Europa.
Så skar en disharmoni inn i teksten, hun var kommet til marerittet: «Men nå kommer også migranter og flyktninger. De kommer ikke på besøk, de kommer for å bli».
Fasting viste til Aftenpostens kommentator, Frank Rossavik, som dagen etter angrepene i Brussel skrev at terrorfaren henger sammen med aksepten av parallellsamfunn. Rossavik leverte en betimelig advarsel. I land etter land gror det fram parallellsamfunn som truer den europeiske levemåten, men han burde nevnt at de ikke bare består av muslimer og nyankomne.
I Fastings kronikk er trusselen terroristen: «Han vil dukke opp på metroen, på kafeen, på torget og overalt hvor europeerne befinner seg, nyter musikk, reiser, arbeider, drikker café-au-lait, leser og diskuterer. Han utfordrer essensen av det europeiske, rammer det vi mest av alt elsker ved Europa. Han skaper utrygghet, han bidrar til at mennesker slutter å stole på hverandre».
Mathilde Fasting er ikke alene om denne oppfatningen, men hun bommer likevel. Terroristen skaper nok frykt, men han er ikke årsaken til at den europeiske drømmen brister. Det finnes andre som er langt farligere, som hogger løs på selve fundamentet for den kulturen både Fasting og mange av oss andre setter slik pris på. Det går et nytt jernteppe gjennom Europa. Det går ikke først og fremst mellom øst og vest, men mellom de som stadig får mer og de som er i ferd med å miste det lille de hadde.
Dagens Næringsliv har innimellom lederartikler som er de reneste fanfarer. En av dem hadde overskriften: «Sps Brexit-drøm», og endte slik: «Hvis britene melder seg ut av EU, vil Sp feire. Det samme vil de mest nasjonalistiske og euroskeptiske partiene i Europa, som UK Independence Party i Storbritannia, Front National i Frankrike, Sannfinnene i Finland, Alternative für Deutschland i Tyskland og Sverigedemokraterna i vårt naboland. Hvis Sp mener denne gjengen har oppskriften på et bedre Europa, så vel bekomme.»
Den sarkastiske lederskribenten har selvsagt rett, fri og bevare oss for Jimmie Åkessons og Marine Le Pens Europa. Men også høyrepopulismen er et symptom, ikke en årsak.
De rasende hvite som fyller tribunene, hytter med nevene og brøler entusiastisk når Donald Trump lover å restaurere den amerikanske storheten, kalles hånlig for «white trash». Hvis de er søppel, så er de det fordi noen har kastet dem til side som ubrukelige. De fattige amerikanerne lever også i parallellsamfunn. Ghettoene kom ikke med muslimene, men med utstøtelsen av bestemte grupper, etniske eller økonomiske.
I likhet med de store flokkene arbeidsløse i Spania og Hellas, nord i Frankrike, øst i Tyskland, i de engelske storbyene og de polske småbyene, er store deler av den amerikanske arbeiderklassen i ferd med å oppdage at den er blitt grundig lurt. I likhet med altfor mange europeere tror de at det er innvandrerne som har lurt dem.
Økonomen Paul Krugmann skrev i The New York Times for en tid tilbake at «ulikhet er uunngåelig, men ekstrem ulikhet er det ikke». Det er ikke uunngåelig at det selv i de egalitære nordiske landene er blitt slik at den rikeste tidelen av befolkningen nå eier like mye som de fattigste sju tidelene. Vi kan gjøre noe med det faktum at arbeidernes lønnsvekst har stagnert, mens avkastningen på kapital og størrelsen på formuene som arves stadig øker.
«Det finnes mennesker på jorden som er så sultne at gud ikke kan vise seg for dem i noen annen form enn som et brød», sa Mahatma Gandhi. Menneskene skaper stadig Gud i sitt bilde, noen er så sinte at gud tar form av en bombe. Den voldelige islamismens oppblomstring i Europa er også først og fremst et symptom. En viktig, om ikke eneste, årsak er de kreftene som systematisk reduserer europeernes muligheter for et anstendig liv, og som like systematisk rasjonaliserer bort den neste generasjonens håp.
Hvis britene blir værende i EU, vil Dagens Næringsliv juble. Det samme vil pengeflytterne i City, bankene i Luxembourg, Jean-Claude Juncker og David Cameron. Hvis noen tror at den gjengen har oppskriften på et bedre Europa, så lykke til.
Enten britene sier ja eller nei, må EU finne en helt annen vei. Den økonomiske politikken som har vært ført de siste 30 årene har åpenbart spilt fallitt. Også ledende økonomer i World Economic Forum, OECD, IMF og den amerikanske sentralbanken har innsett at kombinasjonen av globalisering, skatteletter for de rikeste og en svakere fordelingspolitikk har skapt akselererende økonomisk ulikhet. Denne ulikheten er ikke dynamisk. Den skaper ikke vekst, men hemmer den. Hvis de fattige ikke har noe å kjøpe for, stopper også produksjonen gradvis opp.
Selv Tyskland, den europeiske økonomiens motor, har millioner av mennesker som ikke klarer å få endene til å møtes, selv om de arbeider full dag og vel så det. De arbeidende fattige lever også i parallellsamfunn til de mange som ennå sitter med sin café-au-lait mens de leser og diskuterer europeisk kultur, og de blir stadig sintere. I en nasjonal meningsmåling sist uke fikk Alternative für Deutschland 14 prosent og ble tredje størst (20 prosent i de østlige delstatene). AfD tror også at muslimene er den viktigste trusselen. De spytter nedover mens problemet er der oppe. I denne misforståelsen er det at den europeiske drømmen kan bli forvandlet til et mareritt.