Midtøsten rykker stadig nærmere. Det fordrer et blikk på antivestlig ideologi som har slått rot i den islamske verden.
Terror har blitt en del av vår hverdag. Den seneste tidens anslag mot Paris og Brussel tydeliggjør at det ligger alvor bak truslene. Vi opplever hat og forakt mot vårt vestlige levesett, også fra jihadistenes ideologiske omland.
Et standardsvar har vært å vise til vestlig aggresjon og undertrykkelse. Det er en logikk som halter på flere plan. For eksempel står Sverige, som jo har åpnet dørene for flere hundre tusen muslimer i nød, i skrivende stund ovenfor en akutt terrortrussel. Jihadistenes ønske om revansj stikker dypere. Hvorfor hater de oss?
Allerede i 2004 forfattet akademikerne Ian Buruma og Avishai Margalit, av henholdsvis nederlandsk og israelsk bakgrunn, en liten bok ved navn «Occidentalism: A Short History of Anti-Westernism». Det var et forsøk på å formulere en forklaring på dette spørsmålet. Begrepet «oksidentialisme» spiller på den palestinske intellektuelle Edward Saids «orientalisme»-begrep. Boken kan dertil leses som et slags motsvar til den saidanske verdensanskuelsen, som hevder at Vesten reduserer Orienten til stereotyper.
Kanskje overraskende starter boken i Japan.
Året er 1942, verdenskrig er i gang og landet kjemper på aksemaktenes side. En gruppe japanske intellektuelle har samlet seg for å drøfte følgende spørsmål: Hvordan stanse moderniteten?
Det illustrerer selve kjernen i boken: Anti-vestlig ideologi, som i dag tydeligst formuleres fra Midtøsten, er på ingen måte uløselig knyttet til islam eller muslimsk kulturtradisjon, hevder forfatterne. For å underbygge påstanden tar de med leseren gjennom en rekke historiske motsvar til vestlig hegemoni, industrialisering og modernitet.
Startpunktet finner de i det tidlige 19. århundrets Europa. Linjen går fra filosofen Herder og de tyske romantikerne, til russisk ortodoksi og Karl Marx. Alle har de, på hvert sitt vis, til felles en avvisning av opplysningstidens rasjonalitet, mekaniske effektivisering og dermed også individets frigjøring fra det kollektive.
Forfatterne trekker sågar linjen til Nazi-Tyskland, og nazistenes mytiske bruk av det germanske folkets åndelige fellesskap med jorden. Motbildet er den kosmopolitiske, globaliserte jøden som trekker i trådene. Det, mener de, er et speil på Osama bin Laden og hans likes besettelse med «korsfarer-sionistene».
Buruma og Margalits argument er dermed at (jihadistisk) islamisme i bunn og grunn er en revolusjonær motbevegelse. Trusselen fra (det vellykkede) Vesten er snarere intellektuell enn militær. Materiell ydmykelse er oversatt til en selvhevdelse som formuleres på tradisjonelle og kollektivistiske verdier.
Her blir det vanskelig. Japanske intellektuelle formulerte i sin tid sin oksidentialisme ved bruk av nihonjinron – en tradisjonell litterær sjanger som fremhever den japanske nasjonens overlegenhet.
Islamismen og jihadismens bruk av religiøse tekster og dogmer for å formulere et politisk/kulturelt motsvar til vestlig ideologisk påvirkning kompliserer imidlertid landskapet. Ofte kan det være vanskelig å skille legitim kritikk fra religiøs intoleranse og rasisme.
En likeså interessant deduksjon av boken er imidlertid også den gjenklang anti-moderniteten fortsatt har i vestlig tanketradisjon. Vestlig aggresjon og undertrykkelse gis som nevnt ofte skylden for hatet som jihadistene målbærer. En slik forståelse gis legitimitet ved at den i mange tilfeller sammenfaller med særlig den ytre venstresidens verdensanskuelse.
Virkeligheten er selvsagt langt mer kompleks enn den fremkommer i Buruma og Margalits lille bok. Det er allikevel ofte nyttig å sette komplekse problemstillinger i et bredere historisk perspektiv.