Twitter, Facebook og Instagram – og alt det der – skal være så sosialt. Ofte er det banalt, og noen ganger kan det ende katastrofalt. Gevinsten er størst hos eierne som står bak.
Enda en gubbe som ikke henger med i den nye sosiale medieverden? Men jeg fikk tross alt fire likes på en tweet jeg sendte ut på lørdag. Det var ikke av den tyngre sorten, men verd en liten ytring lell. Jeg får takke de fire som mente det samme. Jeg tvitrer ikke mye, bare når jeg synes det er viktig, eller når jeg vil videreformidle noe fornuftig andre har ytret. Mitt sosiale liv holder jeg utenfor de sosiale mediene, det angår ikke andre enn dem jeg har sosial omgang med.
Nylig ledet jeg en konferanse. For å ha en rød tråd gjennom dagen ville jeg finne ut hva foredragsholderne tvitret om. Det er like god forskning som mye annet som presenteres på mer eller mindre sosiale medier. Det ga meg en a-ha opplevelse. Forskere, gründere, bedriftsledere og eksperter tvitrer ikke. Det morsomste var han som i 2011 sa at nå var han også på Twitter med meldingen: «heeey im new to Twitter». Siden har han ikke sendt en eneste beskjed ut i skyen. To av ekspertene hadde ikke engang twitterkonto. Dette er mennesker som driver med grunnleggende verdiskaping, det er disse som vil forme framtida. De politiske innlederne tvitret derimot flittig. Forskningen viser altså at hvis du skaper verdier så tvitrer du ikke, du har ikke tid. Hvis du bare snakker om hvordan verdiene kan fordeles, så tvitrer du mye. Jeg er glad jeg ikke tvitrer så mye.
«Rått og råde» er et uttrykk fra Jæren om å selge både godt og dårlig i en felles pakke. Jeg kan ikke dokumentere det, men jeg er overbevist om at de som tvitrer mest er sånne som meg. Vi som holder på med kommunikasjon, enten vi er journalister, kommunikasjonsfolk, profesjonelle organisasjonsfolk eller politikere.
Så vil jeg skynde meg å si at det er mange av de jeg følger som har mye fornuftig å melde. Det gjelder ikke minst eldre pressefolk. Fordelen er at jeg slipper å lese om hva de spiser, eller hvor de er akkurat nå. Jeg synes Frank Rossavik i Aftenposten er en strålende kommentator, men vil helst slippe det sosiale han også sprer – til og med det om vår felles lidenskap Liverpool.
Nå er det kanskje ikke så farlig at vi fores med mye unødig informasjon, det er bare irriterende. Det som er farlig er når folk ikke klarer sette grenser for det som publiseres – i skyen er det lite av pressens «Vær varsom-plakat». Når rykter, sladder, nakenbilder, slåsskamper på skoler, herjing i russetida publiseres uten tanke på konsekvensene. Det er da de sosiale mediene blir usosiale og farlige. I de redigerte mediene er det vanligvis godt vern av privatliv. Det får være så at mange tror at deres privatliv er interessant for mange. Det er verre når svært mange tror at alt de opplever skal deles med andre. Da kan de sosiale mediene en gapestokk for dem som allerede er mest utsatt. Jeg roper ikke etter sensur, bare litt sunn fornuft.
Senest nå i helga hørte jeg at det å være på mobil, nett og sosiale medier hele tiden allerede er ukult. Så hvis årets russ, eller andre, vil henge med i det som er nytt og moderne er det bare å frigjøre seg litt fra skyen.
Pressen er kanskje den største taperen i oppgjøret med de sosiale mediene. Kuttene i mediene er i prosent større enn det oljenæringen opplever. Når dette skrives ser jeg i Adressa at kulturministeren vil ha felles nordisk front mot de store aktørene som Google og Facebook. De utenlandske gigantene tar stadig mer av annonsemilliardene fra norske medier. Konsekvensen er at det blir stadig mindre redigert journalistikk på en felles arena. Det er en demokratisk utfordring. Et fungerende demokrati er avhengig både av kritisk journalistikk og en felles arena.
Det er et paradoks når du ikke direkte kan dele denne ytringen på sosiale medier. Denne meningen ligger bak en mur, Adressa må ha inntekter også på dette for å sikre god journalistikk.
Min «forskning» viser at de som skaper verdier ikke har tid til å tvitre, de mener sikkert at det ikke er verdiskapende. Det er mest verdiskapende for store eierne bak disse kanalene for kommunikasjon. Det svekker det kritiske blikk fra en sterk presse som et demokratisk samfunn er avhengig av. Det er ikke særlig sosialt.