Gammelmannsromantiker Woody Allen er så i utakt med vår tid, at det er like greit at han lager film fra 30-tallet.
I forkant av at Woody Allens 46. spillefilm som regissør åpnet den 69. filmfestivalen i Cannes onsdag, lot han seg intervjue av The Hollywood Reporter. Det såkalt åpenhjertige intervjuet har sjokkert mange, med uttalelser om hans 35 år yngre kone Soon-Yi, adoptivdatter til hans forrige kone Mia Farrow. Uttalelsene om hvordan Allen har gitt henne muligheter og forbedret hennes liv, uttrykker et syn på ektefelle og kvinner som kan gi assosiasjoner til Thorvald i Ibsens «Et dukkehjem».
Uttalelsene kler for så vidt Allens syn på moderne teknologi, som internett og mobiltelefon, og styrker inntrykket av at han lever i sin egen verden. Hans siste filmer har da også vært best når de ikke har pretendert å være samtidsdrama. 80-åringens forrige «Irrational Man» var en skuffelse i Cannes i fjor. I år har han for tredje gang fått æren av å åpne festivalen, med en film hakket bedre enn hans to siste («Magic In The Moonlight» fra 2014 er blant hans svakeste), men ikke på nivå med hans to beste filmer i nyere tid, 2013s «Blue Jasmine» og «Midnatt i Paris» fra 2011.
Etter pressevisningen onsdag morgen var det spredt applaus for «Cafe Society», som utspiller seg på 30-tallet i Hollywood og New York. En småsjarmerende bagatell av en film, hvor Jesse Eisenberg og Kristen Stewart i hovedrollene og fotoet til Vittorio Storaro, Oscar-vinner for bl.a. «Apokalypse Nå» løfter filmen så vidt over de midterste hyllene i Allens filmskap. Det kan virke som om 30-tallets USA er en tid Woody Allen på film føler seg mer hjemme i enn vår tid, tilsatt hans vanlige doser nostalgi, jødisk humor, spark til filmbransjen vestpå og kjærlighetserklæring til New York.
Eisenberg spiller en ung jødisk gutt som foreldrene sender fra New York til Hollywood, for at onkelen, en filmagent, spilt av Steve Carell, skal finne arbeid til ham. Filmen lever best som romantisk tragikomedie når unggutten og onkelen har et forhold til den samme unge kvinne, spilt av Kristin Stewart, med raffinert dramatisk utporsjonering av hvem som vet hva og når.
Allens liv og kunst er spekket med historier om forhold mellom godt voksen mann og mye yngre kvinne. På pressekonferansen fikk Allen spørsmål om hvorfor han så ofte lager romantiske drama om voksne menn med yngre kvinner. Allen tok seg til hodet og sa han ikke hørte spørsmålet, klaget på høreapparatet, før han unngikk brodden i spørsmålet og sa han alltid hadde betraktet seg selv som romantisk. Sikkert i motsetning til hva kvinnene i hans liv ville hevde, humret han.
Kate Muir fra The Times fikk heldigvis mikrofonen og spurte om Allen kunne tenke seg å lage film om et forhold mellom en kvinne i 50-åra og en langt yngre mann. - Jeg ville ikke nøle om jeg hadde en god idé til en historie om det. Men det er ikke noe du ser ofte. Jeg har ikke erfaring å dra på, svarte Allen. Et interessant trekk ved «Cafe Society» er at den ikke er gjennomsyret av lummer gammelmannsromantikk. Når Kristen Stewart i andre del av filmen møter igjen den unge mannen hun vraket til fordel for hans mektige onkel, etterlater ikke blikket hennes mye tvil om at hun valgte feil. De gamle er eldst, men ikke nødvendigvis best. Allen var nok bedre da han var 75.