Filmfestivalen i Cannes er et sted kvinner vurderes mest etter hvordan de tar seg ut. To av årets beste filmer kan bidra til slutt på det.
Verdens viktigste og største filmfestival er en mannsbastion av dimensjoner. Den internasjonale filmbransjen er enda mer mannsdominert enn den norske. Lettkledde kvinner langs Croisetten og medienes dekning av kjoleparaden langs den røde løperen under festivalen har neppe gjort det lettere for kvinnelige filmskapere å nå opp i det enorme, gammeldagse selskapet. Et selskap hvor godt voksne, hvite mannlige filmskapere som regel legger beslag på de fleste plassene i hovedkonkurransen.
Les også kommentaren «Palmesus i terrortid»
I 2010 og 2012 fikk festivalen massiv kritikk for ikke å skilte med en eneste kvinnelig filmskaper i hovedkonkurransen. De siste årene har det vært et par. I år er tre av 21 konkurransefilmer regissert av kvinner. Det er ikke særlig imponerende, men det sannsynligvis banebrytende i år, er at to av de beste, mest ambisiøse og omdiskuterte filmene i hele mønstringen så langt, er laget av kvinner. Mest av alt framstår de to regissørene som ledende filmkunstnere i enhver sammenheng.
Tyske Maren Ade og britiske Andrea Arnold er rett og slett to av de sterkeste kandidatene til Gullpalmen så langt, med dristige, personlige filmer. I aldre av 39 og 55 er de dessuten blant de yngre filmskaperne i programmet. Med sine nye filmer har de laget sin tredje og fjerde gode film på rad, noe som gjør dem til profilerte, ledende filmskapere enhver regissør med ambisjoner om å nå gjennom nåløyet til Cannes bør se opp til.
Les også kommentaren «Gammel, ikke helt god Woody»
Maren Ade har en Sølvbjørn fra Berlin fra før for samlivsdramaet «Alle Andre» fra 2009 som gikk på norsk kino. Hennes dramakomedie, «Toni Erdmann» om en hippiefar og hans datter som er streng karrierekvinne, er uten tvil den morsomste filmen jeg noen gang har sett i Cannes, avbrutt av latterbrøl og applaus flere ganger på pressevisningen.
Bak latteren og noen ustyrtelig morsomme scener, er et sårt far-datter-drama. Tittelen er navnet på karakteren hovedpersonens far blir når han tar på seg løstenner og parykk. Etter at hunden hans dør, oppsøker han datteren i Bucuresti, hvor hun jobber hardt for å få en stor, internasjonal konsulentkontrakt. Kulturkollisjonen mellom den stramme forretningskvinnen og hennes utflippa far, på hennes hjemmebane, gir uforlignelig relasjonskomedie. Det vil være en forbigåelse om filmen ikke får noen priser i Cannes.
Andrea Arnold har Oscar for beste kortfilm og to jurypriser fra Cannes fra før, sist for «Fish Tank» i 2009. Hennes nye film «American Honey» er så kompromissløs og personlig at den deler kritikerne. Slike filmer får gjerne pris i Cannes. Til lyden av Rihanna, Kate Perry og Lady Antebellum er «American Honey» en sanselig, poetisk ferd med en rotløs, rastløs 18-årig amerikansk jente som lar seg friste av en karismatisk ung mann (Shia LaBeouf) til å bli med en omreisende gjeng av unge katalogselgere/svindlere på bilturné i Midtvesten. Inspirert av en artikkel i New York Times, er filmen en visuelt blendende, styggvakker ferd langs grøftekantene av den amerikanske drømmen.
Diskusjonen om kvinneandelen i Cannes har blitt destruktiv enkelte år, fordi noen av de få filmene av kvinner i konkurransen har vært ganske dårlige og/eller blitt pepet ut med et «hva var det vi sa?» som undertekst. Uten at de skuffende eller dårlige filmene av mannlige filmskapere ofte blir brukt som argument for mer mangfold.
Den tredje filmen med kvinnelig regissør i år, Nicole Garcias «From The Land Of The Moon» fikk spredt piping blant applausen søndag, mest fordi den er et ganske tradisjonelt kjærlighetsdrama. Som det er den solid og velskrudd, med en flott Marion Cotillard som syk av lengsel etter en annen mann enn han hun er gift med. Om det ikke står om den i mediene framover, er det fordi mange av mennene i pressekorpset droppet den til fordel for guttefilmen «The Nice Guys» som ble vist utenfor konkurransen samtidig.
Cannes-festivalen har fortsatt et stykke å gå, når Hollywood Reporter i år med skrekkblandet fryd melder om rebeller på den røde løperen. Opprøret består i at skuespillerne Kristin Stewart og Susan Sarandon er observert på vei til gallapremiere i henholdsvis designjoggesko og bukse(!) og lave sko. I fjor ble det bråk, eller såkalt «Flatgate» etter at kvinner ble vist bort fra gallapremierer for ikke å ha på seg høyhælte sko.
For mer mangfold og flere kvinnelige filmskapere i Cannes er det mye viktigere at filmskapere som Maren Ade og Andrea Arnold lager filmer som faktisk løfter festivalen, enn at kjolepolitiet rynker på nesen. Filmskapere som ikke er menn og når opp i dette selskapet, blir gjerne ubekvem når de på pressekonferanse får spørsmål om kjønn og omtales som «kvinnelig filmskaper». Fordi det virker reduserende. Bare én gang i historien har Gullpalmen i Cannes gått til en kvinne, til Jane Campions «Piano» i 1993. Det er ikke sikkert det skjer igjen i år, men denne gang kan ingen si det ikke var særs gode kandidater.