Tilflytting har vært et fast innslag i Trondheim fra de de tidligste tider.
Trondhjemmerne blir mer og mer mangfoldige med hensyn til språk, kultur og etnisk opphav. I 2012 var noe over 11 prosent av byens innbyggere innflyttere fra andre land. Den største gruppen fremmedspråklige var asiater og afrikanere, som til sammen utgjorde litt over fire prosent av byens befolkning. Vi tenker uvilkårlig at dette er noe som hører vår globaliserte tidsalder til. Men det er feil.
Ser vi oss tilbake, har tilflytting av folk fra andre språk- og kulturområder vært et fast innslag i byens liv helt fra starten av. Det er grunn til å tro at uten dette innslaget av ny kunnskap, erfaringer, ideer og materielle ressurser som «de andre» tok med seg var helt avgjørende for hvordan tettstedet som ble til Trondheim utviklet seg. Byen som fenomen er ikke en norsk oppfinnelse. Både som idé og som levemåte er byen blitt introdusert og gradvis realisert gjennom kompliserte og langvarige prosesser hvor «de andres» ideer, erfaringer, innsikter og ressurser har spilt en avgjørende rolle.
Strømmen av mennesker i bevegelse bort fra krig, fattigdom, naturkatastrofer, manglende framtidsutsikter og så videre gjør spørsmålet om migrasjon og alle de sosiale og kulturelle utfordringene i kjølvannet av dette til svært aktuelle problemstillinger. Herfra er det ikke langt til å stille spørsmål om hvem de var, de som valgte å slå seg ned ved Nidelvens vestbredd? Og hvor de kom fra? Blant arkeologer og historikere har det vært en vanlig oppfatning at i den eldste tida eksisterte det ingen fast bosetting i byen, den ble besøkt av tilreisende som sesongmessig brukte stedet som en handels- og omlastingsplass. Gårdene og grunnen i byen var eid av storbønder i byens omland. Dette er man ikke lenger så sikker på, for nyere forskning viser at lokaliteter som blir omtalt som kaupanger eller kaupsteder kan ha hatt en kjerne av fast bosetting allerede fra starten av, det vil si fra overgangen til det første årtusen etter Kristus, om ikke tidligere.
Økt innsikt i slike spørsmål setter oss i stand til å forstå bedre hvordan de eldste bysentra ble dannet og hvilke utfordringer som møtte både de som allerede var kommet og de som flyttet til. Slik kan vi bli klokere på hvordan tilsvarende utfordringer kan takles i dag. En annen grunn til å stille spørsmålet så direkte er at vi nå kan finne troverdige svar takket være utviklingen innen isotop- og DNA-analyse: I dag kan man hente ut DNA og identifisere arten og mengden isotoper som er lagret i bein, tannemalje og tannstein fra skjelettene til de menneskene som ble begravd på byens kirkegårder. Ved å analysere mengden og arten isotoper fra for eksempel oksygen som har samlet seg i tannemaljen på ulike tidspunkter av et livsløp kan man blant annet finne ut hvor individet har oppholdt seg i ulike perioder. Slik kan man kartlegge forflytninger som er gjort gjennom livet.
NTNU Vitenskapsmuseet er i besittelse av noen av de største og best bevarte vitenskapelige samlinger av skjeletter fra noen nordisk middelalderby. Denne samlingen er meget ettertraktet av DNA- og isotopforskere fra hele verden. Av samme grunn foreligger det allerede resultater som kan gi oss en pekepinn om hvorfra folk kom til Trondheim for over 1000 år siden, da ingen samtidige skriftlige kilder kan gi noe sikkert svar. En av dem som har kommet langt med disse spørsmålene er Stian Suppersberger Hamre, som er forsker ved Universitetet i Bergen. Ved å analysere mengden oksygen-isotoper lagret i beinsubstansen til cirka 100 skjeletter fra kirkegården under Folkebiblioteket kan han vise til at Trondheims befolkning i høymiddelalderen (ca. 1200–1350 e.Kr.) var sammensatt av mennesker fra Baltikum, sentral- og Nord-Tyskland, De britiske øyene og Skandinavia og med et eksotisk innslag fra Østerbygd i Grønland. De fleste tilflyttere ser allikevel ut til å ha kommet fra et område med en radius av 30–40 mil fra Trondheim. Dette siste harmonerer med hva vi vet om tilflyttingen til byene i England på samme tid. Her har man nemlig kommet fram til at veksten i bybefolkningen på 1200-1300-tallet hadde sin bakgrunn i regional tilflytting.
Dette tilflyttingsmønsteret fra byens tidlige utviklingsfase er ytterligere undersøkt og stadfestet gjennom konvensjonelle arkeologiske analysemetoder. Det bildet disse kildene gir av tilflyttingen gjennom de første 4–5 generasjonene i byens historie støtter opp om Hamres resultater: De eldste innbyggerne i kaupangen ved Nidelven er rekruttert fra et midtnorsk kjerneområde. I tillegg har det vandret mennesker i det tidligste bylandskapet som har snakket datidens varianter av slaviske og finsk-ugriske språk, mellom-engelsk og nedertysk, datidens lingua franca i østersjøområdet. Og da Harald Hardråde kom tilbake til Trondheim etter et tiår som leder for den bysantinske keiserens livgarde, viser funn av tidlig keramikk fra det østlige Middelhavet at folk i hans følge (kvinner?) kan ha hatt røtter i en region hvor islamsk kultur og religion var dominerende, den gang som nå. Slutten av 1000-tallet var en ekspansiv periode i byens befolkningstilvekst, men folketallet oversteg neppe 1000 individer. Dersom fem prosent av byens befolkning den gang var innflyttere fra et annet språkområde, ville man på en spasertur gjennom byens hovedgate Kaupmannastrete, raskt møte noen med en fremmedkulturell bakgrunn.
Vi kunne aldri vært dem foruten. Og har heller aldri vært det.