Kronjuvelene forsvinner til utlandet

I nasjoner flest er staten fattig, men de har kapitalister. Vi har en søkkrik stat og knapt noen kapitalister. Når norske bedrifter blir virkelig verdifulle og staten med pengene ikke vil bruke folkets kapital innenlands, så forsvinner de mest lovende og verdifulle bedriftene våre til utenlandske eiere. Dette er en alvorlig defekt med den norske modellen som vi ellers er så stolte av. Vi mangler langsiktige og strategiske eiermiljøer til å ta vare på de viktigste verdiene vi skaper. Etter krigen har Norge skapt to næringer hvor vi er verdensledende: havbruk og undervannsteknologi offshore. Det som allerede har skjedd i havbruk, er et likeså trist som illustrerende eksempel: Kineserne har drevet akvakultur i 3000 år, men vi trengte bare 40 år på å være de første i verden som industrialiserte storskalaproduksjon av fisk. Det globale potensialet er beregnet til 100 ganger norsk oppdrettsnæring.

Avl, vaksine og ernæring har vært de avgjørende byggesteinene som har gjort industrialiseringen mulig. Norske bedrifter ble på kort tid verdensledende i alle tre disipliner. Vi hadde globalt lederskap og et perfekt utgangspunkt for å være i førersetet i den næringen som skal sørge for at milliarder av nye munner skal mettes, ifølge Verdens Matorganisasjon. Alle bedriftene fra alle tre disipliner er blitt solgt til utlandet. Avlsselskapene, deriblant AquaGen og Salmobreed, som har eierskapet til den videreutviklede nordatlantiske laksen og mange andre av verdens oppdrettsarter, er solgt til Tyskland og England. Vi har forhandlet bort eierskapet til den norske oppdrettslaksen. Pharmaq er verdensledende på vaksine til fisk og har bidratt til at oppdrett av laks er den første industrielle husdyrproduksjonen i verden som er uavhengig av antibiotika. Selskapet er solgt til USA.

Alle de tre globalt ledende fôrselskapene, Ewos, Skretting og Biomar, var norske. De er alle solgt til utlandet. Så sent som i oktober i fjor ble Ewos og Pharmaq solgt til USA for over 20 milliarder kroner. Det fantes ingen i Norge som kunne eller ville betale halvparten. Hvem skulle det være? Utlendinger eier i tillegg allerede 30–40 prosent av den evigvarende retten til å drive havbruk langs norskekysten. Nå er den andre næringen hvor vi har globalt lederskap, offshore undervannsteknologi, nede i en midlertidig bølgedal, og de fleste bedriftene vil bli tvunget til å skaffe ny egenkapital. Det kommer til å ende med at mange av disse verdensledende bedriftene også får utenlandske eierskap om kort tid.

Men arbeidsplassene blir vel i Norge? Noen av arbeidsplassene blir i Norge, men det er en naiv unnlatelsessynd å tro at det ikke spiller noen rolle hvem som eier. Når verdens største selskaper innen sine felt plukker opp norske kronjuveler, har vi gitt fra oss unike muligheter som vi har skapt selv. Hadde vi ledet OL-stafetten i langrenn suverent etter tre etapper, og så vekslet med svenskene før sisteetappen fordi vi ikke gidder å gå den selv, ville det blitt ramaskrik i hele Norge. Her står det om hva vi skal leve av fremover, og verken politikere eller folk flest synes å bry seg nevneverdig.

Vi får tydeligvis godt betalt for kronjuvelene? Spørsmålet illustrerer at strategiske eiermiljøer utenlands med mindre penger enn oss ser verdier vi ikke vet å ta vare på selv. Penger er det eneste vi har mer enn nok av, og gevinstene fra disse salgene går typisk inn i et allerede overopphetet norsk eiendomsmarked, blant annet for å spare formuesskatt. Skattemodellen vår har noen svakheter som truer vår fremtidige levevei og Stortinget er klar over det.

Vil fjerning av formuesskatten løse problemet? Formuesskatt er greit nok, men det er skadelig å ha en særegen norsk straffeskatt på investeringer i norske arbeidsplasser og verdiskaping, mens lottogevinster er skattefrie. Fjerning av formuesskatt på investeringer i norske arbeidsplasser ville hjelpe litt, men ikke løse problemet, fordi det begynner å bli for sent. Det tar tid å flytte den begrensede private formuen i Norge fra skatterabattert fast eiendom til arbeidsplasser og verdiskapning.

Så vel den rødgrønne som den sittende blå regjeringen har solgt nøkkelbedrifter til utlandet, så det må være bred enighet i Stortinget om at vår fellesformue ikke skal investeres i å eie norsk verdiskaping og norske arbeidsplasser. Det er mange gode grunner til å holde storting og regjering langt unna næringsvirksomhet, men kloke retningslinjer for styring av folkets formue kan og skal de gi.

Når Staten med pengene ikke vil, og folk flest enten ikke vil eller kan eie kronjuvelene, er veien til utlandet kort dersom vi på ny skaper virksomheter med global konkurransekraft. Vi kan naturligvis stole på at vi har en innovasjonskraft, en evne til hele tiden å skape nye unike næringer, som er sterkere enn andre industrialiserte land og leve av å eksportere dem. Det er en helt unødvendig sjanse å ta nå når vi gradvis må erstatte verdier pumpet opp fra havbunnen med nåtidig verdiskapning.

Penger har vi mer enn nok av. Det er kloke penger vi mangler i Norge.