Unge funksjonshemmede faller mer og mer utenfor. Vi trenger spesialskoler med kompetente ansatte, ikke i matematikk og engelsk, men i tegnspråk og adferd.

Integrering av funksjonshemmede i fellesskolen fungerer ikke, mener artikkelforfatteren. Foto: Monkey Business Images, Shutterstock / Monkey Business Images

Jeg er mor til tre gutter, den ene av dem er funksjonshemmet og psykisk utviklingshemmet. Han er 15 år, vi elsker ham alle sammen, men han kan ikke integreres. Ikke i skolen, ikke i slekta og heller ikke i familien.

I sosiologien blir integrasjon brukt om en prosess der deltakerne blir gjort, eller gjør seg selv, til deler av helheten. (Østerberg, 1985). Hvilken helhet? spør jeg.

Det motsatte av integrering, er marginalisering. Dette innebærer undergraving av sosiale og symbolske bånd mellom individ og samfunn, og fører til svak deltagelse og manglende tilhørighet og innflytelse for dem det gjelder. (Østerberg, 1985)

En baby integreres gjennom sine foreldre til det normale babylivet; besøk, babysang, svømming og søndagstur i bæremeis. Her starter marginaliseringen av de funksjonshemmede barna. De får ikke til det normale. Foreldrene får det ikke til. De passer ikke inn. Derav marginalisering.

Det er som baby de funksjonshemmede, utviklingshemmede eller begge deler er så nært normale som de noen gang kan bli. Etter det blir skillet og marginaliseringen stadig større. Hva om vi allerede her droppet integrering og heller gjorde plass til og æret det unike, eller unormale?

En av de siste dagene i mars i år, hørte jeg morgennyhetene på radio: Der ble det rapportert om et stykke forskning gjort ved NTNU samfunnsforskning på nettopp funksjonshemmede barns levekår. Forskerne hadde fulgt 661 familier med funksjonshemmede barn som ble født i 1993 og 1995 gjennom hele oppveksten. Prosjektet ble ledet av Jan Tøssebro, forsker og direktør ved NTNU samfunnsforskning, og er det største forskningsprosjektet på funksjonshemmede unges levekår i Norge noensinne. Prosjektet konkluderer med at idealene ikke er nådd. Det uttales tvert imot at unge funksjonshemmede og utviklingshemmede faller mer og mer utenfor både faglig og sosialt.

Forskningsprosjektet ble satt i gang for å følge opp det politiske idealet fra tidlig 1990-tall, om normalisering, integrering og inkludering. HVPU-reformen kom også med denne politiske vinden. Den ble satt i verk på bakgrunn av et politisk vedtak fra 1988 der alle tilbud til personer med utviklingshemming ble overført fra fylkeskommunen til primærkommunene og i praksis fra større institusjoner til egne boliger.

Seks år og skolestart. Dette gjelder alle i dagens Norge, og alle skal gå sammen i det samme skoletilbudet. Det er normalt og forventet. Da er alle integrert og man har lyktes. Den ene gutten i en klasse på 20 som ikke kan snakke, men gjør seg forstått med noen få tegn, skal være en naturlig del av helheten. Dette selv om ikke engang læreren kan forstå han. Denne gutten skal skli fint inn i helheten selv om han er den eneste som bruker bleier og spiser sand. Han kan ikke gå støtt, han kan ikke ta imot en ball. Han ser ikke det som står på tavla. Men han går i samme klasse som sine jevnaldrende.

Gutten blir tålt, han blir av og til dratt inn i et forsøk på lek. Men som oftest blir han glemt og oversett. Og det er naturlig. Det går an å forvente av en seksåring at hun skal være tolerant og grei, men det stopper der. Det er ikke mulig å forvente at hun skal være likestilt kompis med denne jevnaldrende gutten som ikke får til noe av det hun klarer, som ikke snakker, men roper med merkelig stemme. Det kan ikke forventes av søsken heller. Det er ikke engang mulig å forvente av besteforeldre eller tante og onkel at de skal forstå, og få til dette.

Gutten følger skoleløpet sitt. Han blir 15 år. Han har det meste av undervisningen en til en sammen med lærer. Man har innsett at dette må til for at han skal få noen form for læring, og for at de andre i klassen skal få nødvendig ro. Han deltar litt i gym sammen med resten av klassen sin, dvs. i samme gymsal. En assistent er tett på, ettersom han ikke helt begriper hvordan han skal få kontakt med alle disse andre som han gjerne vil bli kjent med. Hans måte er å gripe hardt tak i dem og spytte.

Denne morgenen da dette forskningsprosjektet ble presentert på nyhetene, ble jeg sittende der og måpe lett en god stund. Det må et forskningsprosjekt til, over flere tiår, for å fastslå dette; at det ikke er lett å finne sin plass blant andre normalt fungerende barn hvis man trenger hjelp til mye, eller alt, og kanskje ikke kan kommunisere med andre via vanlige kanaler og til og med spytter på potensielle venner.

Politikerne som ledet an på 90-tallet hadde druknet sin realisme i misforstått idealisme.

Det førte oss til feil sted. I dag har resultatorientering fått all plass i skolen. I dette finnes det ingen plass for min sønn, eller hans likemenn. Jeg ønsker meg spesialskoler med kompetente ansatte, ikke i matematikk og engelsk, men i tegnspråk og adferd. I et slikt skolemiljø tror jeg at min sønn vil få det til. Kanskje han til og med vil oppleve å være best i noe. Han vil kunne finne læring, venner og fred.

Hvorfor er det så viktig å finne en plass blant de normale? Det har aldri vært mitt mål for min psykisk utviklingshemmede og funksjonshemmede sønn. Ikke for hans brødre heller, eller meg selv. Det er i skjæringspunktet mellom sprøtt og genialt at utvikling skjer. Det holder å finne en plass i et liv som er godt.