Internett forandrer verden, bilen er kommet for å bli og det er faktisk ingen menneskerett at det skal stå et rådhus på hvert nes.
En rekke kommuner i Trøndelag holder mandag folkeavstemninger om sammenslåing med en eller flere nabokommuner. Kun 16 prosent av landets ordførere tror at deres kommune blir frivillig sammenslått. Når det kommer til stykket er det sju argumenter for kommunefusjoner:
1. Kommuneingeniøren får en kollega. Mange kommuner er så tynt befolket at det også fører til tynn bemanning på kommunehuset. Ofte blir vi vist glansbilder av småkommunenes fordeler, men vi hører ikke like ofte om medaljens bakside. Små kommuner sliter med å gi innbyggerne gode tjenester fordi det er kronisk mangel på fagfolk.
2. Mange høvdinger, få indianere. Behovet for å spare penger i offentlig sektor er ikke tydelig uttalt som en begrunnelse for kommunereformen. På lang sikt vil det likevel være en av de viktigste. I et tynt befolket land med fem millioner innbyggere, brukes ufattelig mange penger på offentlig administrasjon. Når Norge blir mindre ruset på olje, er det ikke sikkert at viljen til å betale ordførere, rådmenn, kontorsjefer og andre papirflyttere vil være like stor som den er i dag.
3. Et rådhus på hvert nes er ingen menneskerett. Nei, det er faktisk ikke det, ikke engang for ordførere som har behov for et fastpunkt i livet. Kommuner er ofte bærere av lokal identitet, men det er på tide å rive ned forestillingen om at rådhuset er det som skiller innbyggerne fra folket i nabobygda. Utsagn som «vi har det bra som vi har det» er en sammenligning av nåsituasjonen med en usikker (og skummel) fremtid. Derfor er det ikke overraskende at slike holdninger ofte vinner i folkeavstemninger.
4. Se, folk pendler! Bo- og arbeidsregioner har utviklet seg uavhengig av kommunegrenser. Når folk jobber i én kommune og bor i en annen, kan det skape flere utfordringer. Ett av dem er demokratisk underskudd. Et eksempel: Da Trondheim innførte bomringen 2.0 (Miljøpakken), ble det bestemt av politikerne i Trondheim, og derved indirekte av innbyggerne i Trondheim. Konsekvensen av bomringen var stor også for innbyggere i Malvik, Klæbu, Skaun og Melhus som jobber i Trondheim, men disse hadde ingen mulighet til å påvirke beslutningen. De har heller ikke noe de skulle ha sagt når bompengesatsene trolig blir økt i nær fremtid.
5. Internett har forandret verden. Hvis internett hadde eksistert på 1960-tallet, hadde kommunegrensene vært noe helt annet enn de er i dag. Da Stortinget i 1963 fastsatte dagens kommuneinndeling, var utgangspunktet at innbyggerne fra tid til annen fysisk og faktisk hadde behov for å komme til rådhuset. Med unntak av enkelte kommunale tjenester, blant annet tunge pleieoppgaver, er verden blitt slik at det som ikke kan fikses via internett, knapt er verdt å bruke tid og penger på. Smarte brett og mobildingser gjør mange kommuneskilt overflødige.
6. Bilen er kommet for å bli, og telefon er en genial oppfinnelse. Det er rart å forestille seg i dag, men bil og telefon var ikke allemannseie ved forrige kommunereform, for 53 år siden. Det var først i oktober 1960 det ble mulig å kjøpe bil uten statlig rasjonering. Og helt til siste halvdel av 1980-tallet var det kø for å få installert telefon. De som tviholder på dagens kommunegrenser, bør holde seg til Ford Anglia, Volkswagen boble eller en russisk Volga fra tidlig 1960-tall. Summetone trenger de ikke, men i motsetning til alle som kun har levd med mobiltelefoner, har de sannsynligvis hørt om dette fenomenet fra fasttelefonens tid.
7. Små kommuner har ikke bremset urbaniseringen. Urbanisering er en av de sterkeste utviklingstrekkene som har feid over kloden de siste tiårene. Folk flytter fra bygda til byen. Norge er ikke blitt spart, selv om vi har holdt oss med kommuner der noen av dem har færre innbyggere enn mange borettslag i byene. Det er mulig at tilflyttingen til byen og fraflyttingen fra bygda hadde vært enda sterkere med større kommuner. Det vet vi ikke og det får vi aldri vite. Men det vi vet, er at helt andre ting enn adressen til rådhuset avgjør om et lokalsamfunn blir en livlig suksess, eller om det blir en fraflyttet fiasko.
Regjeringens kommunereform kan også bli en fiasko, hvis kommunegrenser skal bestemmes av ordførere og velgere som konkurrer om hvem av dem som er mest egenrådige.