Alt VG ba om, var et oppslag som kunne hisse opp leserne. Da domstolen nektet å gi dem det, valgte de like godt å bønnhøre seg selv.
Mens de fleste andre hurrarop stilnet etter hvert som 17. mai gled over i den 18., våknet Hege Storhaug til liv. Utpå formiddagen satte hun seg til tastaturet og forfattet en overskrift som langt på vei oppsummerer hennes bidrag til den norske samtalen om innvandring, integrering og islam: «Hurra, vi kapitulerer for Allah!»
Kapitulasjonen fant sted i Oslo tingrett, ifølge henne. Der står en russisk statsborger med midlertidig oppholdstillatelse i Norge tiltalt for å ha inngått avtale om å begå terror.
Hege Storhaugs kilde var VG, som tidlig samme morgen hadde publisert en artikkel med overskriften: «Terrortiltalt (23) får bønnepauser i retten».
En bønnepause var åpenbart det siste som manglet før den vestlige sivilisasjon brøt sammen. Nå gjenstår det bare å undertegne kapitulasjonserklæringen, sjekke om fenalåret er halal og sette hijab på katten.
Storhaugs fortvilte hurrarop ble delt av tusener. Det samme ble VGs artikkel. Men dessverre for dem begge, og for så vidt for Allah, var det noen som leste helt til sjuende avsnitt, hvor det sto: «Tingretten har innfridd ønsket, noe som betyr at forhandlingene stopper opp i vel 15 minutter mens han vender seg mot Mekka og ber. Ifølge VGs opplysninger har dommeren vært tydelig på at forhandlingene ikke legges direkte opp etter ønsket, men at det normalt er en pause rundt klokken 14 – og at den tiltalte må tilpasse seg denne pausen». Den første setningen sier at retten har innfridd ønsket, den neste sier at retten ikke har innfridd det, artikkelen ble altså publisert med innebygget dementi. En korrekt overskrift ville derfor vært: «Terrortiltalt får pause i retten når alle andre får det».
Slikt blir det ikke klikk av. VG gjentok derfor at tingretten har innvilget bønnepause, og la til: «Det skaper nå reaksjoner». Reaksjonene ble skapt ved at VG selv tok kontakt med Dagens redaktør, Vebjørn Selbekk, som sa at det er «provoserende» at retten legger til rette «på denne måten», noe den altså ikke gjorde, og med Senterpartiets Jenny Klinge, medlem av Stortingets justiskomité, som sa at «bønn og annen religiøs tilbedelse» ikke har noen plass i norske rettssaler, et syn Oslo tingrett altså deler.
VG hadde satt en brennende fyrstikk til tørr halm, og de hadde sannelig ikke tenkt å bidra i slukningsarbeidet. De visste eller måtte vite, om de var noenlunde ferdige med feiringen av grunnlovsdagen, at de kokte suppe uten spiker. Men uansett hvor mange som fortalte dem at de ikke engang hadde dekning i sin egen tekst for påstanden, lot de den bli liggende på forsiden mens lesertallene steg og steg.
Da Oslo tingrett etter noen timer sendte ut en pressemelding som slo fast at «det er ikke riktig, slik det går fram i VG i dag, at retten har besluttet «bønnepauser» i terrorsak», lot avisen fortsatt som ingenting, mens kommentarfeltene gikk varme av muslimhets.
Hege Storhaug forsto etter hvert at hun kanskje hadde ropt sitt sarkastiske hurra på falske premisser, og at Allah ennå ikke har overtatt all makt i landet. Men hun var åpen for andre forklaringer: «Eventuelt kan det også handle om politisk inngripen, der Oslo tingrett er bedt om å ta dette grepet», skrev hun på Facebook. For slik er det jo blitt her i landet, at Justisdepartementet jevnlig instruerer domstolene, og det til og med før sharia er formelt innført, noe som vel ikke skjer før til høsten.
Så langt var saken en nesten perfekt studie av faktaresistent journalistikk. Perfekt ble den først utpå kvelden, da VG laget saken «Uenighet om bønne-pause». I denne artikkelen ble tiltaltes advokat sitert på at han mislikte avisens vinkling, mens tingretten ble sitert på at påstanden om bønnepause var feil. Noen uenighet var det ikke mulig å få øye på.
Men siden vi var falt gjennom speilet og befant oss i det magiske VG-land, hvor rett og galt er likeverdige størrelser, var ikke-dementiet om ikkeuenigheten også utstyrt med en lenke til Selbekks og Klinges kommentarer, som altså var basert på påstanden som verken advokaten eller retten ville vedkjenne seg.
På dette tidspunkt rettet Hege Storhaug ryggen og gjorde det eneste riktige; hun utstyrte sin opprinnelige artikkel med en innledende beklagelse. Der noterer hun at VG nekter å korrigere, men hun velger likevel «å ta tingretten til etterretning, og beklager det inntrufne».
Det «inntrufne» kunne vært en liten sak, ett av tusen eksempler på journalistikkens fristende trang til å strekke en fell lenger enn den rekker. Men fordi påstanden om bønnepause i retten går inn i den store fortellingen om snikislamiseringen av Norge, får den en mørkere skygge.
I debatten om britenes forhold til EU florerer det med anekdoter om unionens absurde reguleringsiver. Sarah Helm skriver i The Guardian om hvor mye tid hun måtte bruke som europakorrespondent på å sjekke historier om at EU krevde en standardstørrelse for kondomer som ville være for liten for engelskmenn, om et ukjent direktiv som krever firkantede jordbær og et krav om at fiskerne må bruke hårnett. Det viste seg at historiene var usanne, og at de først var dukket opp i The Daily Telegraph, skrevet av avisens mann i Brussel, Boris Johnson.
Boris Johnson kan bli statsminister i Storbritannia hvis mange nok tror på hans bilde av EU. Hva som vil skje i Norge hvis mange nok tror på skrøner om muslimenes ustoppelige trang til å presse det norske samfunnet inn i deres form, vet vi ikke. Men mens vi tenker over saken, er det alltids mulig å anmode om en liten pause for å be om at folk skaffer seg bedre kilder enn VG.
