Politikere som sier «vi vet hva vi har, men ikke hva vi får» fører folk bak lyset.

Nystemt: Mandag sa folket i Namdalseid, Fosnes, Verran og Steinkjer ja til kommunesammenslåing. I Frosta, Snåsa, Høylandet, Flatanger og Overhalla var folk av en annen oppfatning og stemte nei. Størst var tvilen i Frosta, der "kun" 52 prosent ønsket at kommunen skulle bestå som i dag. Foto: Richard Sagen, Richard Sagen +47 95198665

Valgresultatet i de ni trønderske kommunene som gjennomførte folkeavstemning mandag, var lett å forutse på forhånd. I de kommunene der politikere og kommuneledelse anbefalte å stemme ja, ble det et tydelig ja. Men i de kommunene der de samme politikerne anbefalte å stemme nei, ble det klare nei-flertall. Og det er ikke så enkelt som å vise til sentrum og periferi.

Det er ikke stor forskjell på kommunene Høylandet og Fosnes, Flatanger og Namdalseid. De har alle åpenbare distriktsutfordringer, de har mellom 600 og 1700 innbyggere og de er alle styrt av en senterpartiordfører. Men der ordførerne i Namdalseid og Fosnes anbefalte ja og fikk folket med seg, mente ordførerne i Høylandet og Flatanger det var best å bestå som egen kommune, med full oppslutning fra folket om sitt syn. Det viser den kraften som ligger i politisk lederskap.

Å forandre kommunekartet gjennom folkeavstemninger, er en krevende øvelse. Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får, blir det ofte sagt. Problemet til de som hevder dette, er at utsagnet ikke stemmer. Framtida blir nok svært annerledes for dagens kommuner. Det som ser ut som selvstendige kommuner på papiret, er i realiteten helt avhengig av interkommunale samarbeid. Dette gjelder også innen svært viktige tjenesteområder. Dette er oppgaver kommuner som Tydal, Selbu og Meråker er helt avhengig av i værnesregionen. Alternativet til kommunesammenslåing er ikke å være alene, alternativet er et omfattende samarbeid. Velgere flest har neppe lagt merke til den pisken stortingsflertallet har vedtatt gjennom endringer i kommuneøkonomien. Små kommuner som velger å stå alene, kan tape betydelige inntekter. Men det vet ordførerne utmerket godt.

Kommuneøkonomien er imidlertid ikke den største trusselen mot små kommuner. Det kan være sunt å se inn i framtida en gang i blant selv om man ikke liker det man ser. I mange trønderske kommuner vil halvparten av den yrkesaktive delen av befolkningen være pensjonister i år 2040. Det blir ikke mange igjen til å drive skoler, sykehjem og næringsutvikling. De kommunene som vil merke det mest, er de kommunene som sliter fra før – med fraflytting og lavt folketall. Mange små kommuner bruker mye energi på å slåss mot kommunereform og det de opplever som sentraliseringspolitikk. Den virkelige oppgaven er å skape attraktivitet og arbeidsplasser i egen kommune.

Mange sier nå at kommunereformen er en flopp. I svært mange kommuner gir velgerne storkommunen tommelen ned, både på Vestlandet, i Møre og Romsdal og i Gudbrandsdalen. Fra et trøndersk perspektiv ser det bedre ut for kommunalminister Jan Tore Sanner (H). Rissa og Leksvik har allerede gitt hverandre sitt ja. Det var vært overbevisende ja-flertall både i Hemne og Klæbu. Selv om fem kommuner sa nei «supermandag», ble det ja i både Namdalseid, Fosnes, Verran og Steinkjer. Jeg tror også det er gode muligheter for at flere finner sammen både på Fosen og i orkdalsregionen. Ikke minst tror jeg det er igangsatt mange prosesser som vil munne ut i sammenslåing, selv om de ikke kommer i mål før sommeren.

Mange politikere har en horisont på fire år. Det er ikke disse kommunene trenger nå.

Hør våre kommentatorer på podkast: