Det går en nyhetsbølge over verden som hakker døgnets 24 timer opp i korte, repeterende biter, skriver Johan O. Jensen i denne Signert-artikkelen.
Så er vi inne i løvsalenes tid, som Knut Hamsun så vakkert beskrev den.
Men det var lenge før russens flatfyll og Melodi Grand Prix overtok årstiden i sin mer psykedelisk-hysteriske form.
Journalistikk – lærte vi en gang i urtiden – var å stille kritiske spørsmål, om politikk og samfunnsspørsmål fremfor alt. Hvem som sov med hvem var av mindre – for ikke å si ingen interesse.
LES OGSÅ KOMMENTAREN (PLUSS): Skåltalene, festtalene, de pompøse ordene, det mangler verken på biff eller dyr champagne i miljøsaken
Utenom det gjaldt «den private sfæren». Smatt på begrepet. Det letter litt fra bakken. Men målt mot dagens virkelighet – kjennes det ikke allerede både tørt og uendelig gammeldags?
Jeg hørte det for første gang brukt av statsmannen Olof Palme. Han insisterte på det. En privat innhegning, så å si.
Politikere gjorde det på den tiden. Og – om det var – hva var det av «hemmelige perler» å hente i den treroms OBOS-leiligheten til statsministerparet Werna og Einar Gerhardsens?
Et fat i sølvplett fra en veiarbeiderforening i Nord-Norge som takk for fint besøk under feiringen av 50-årsjubileet? En blomstervase med noe av den samme inskripsjon?
LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Jeg blir først flau over at jeg, som pappa, ikke visste hvilket press jenta mi blir utsatt for»
Politikere var i det ytre slik på den tiden – før mange av deres etterfølgere et par generasjoner senere – ble mest kjent for de «flashe» selskapskjolene, for sin traurige barndom eller sin tredje skilsmisse.
«Se og Hør» og bladets mange vulgære etterfølgere – enda mer – har lenge ropt i skogen – og gjett om de har fått svar!
For det er det bortimot det mest motsetningsfylte og merkelige jeg vet – at i privatiseringens Norge har livet aldri vært så offentlig som nå.
En merkelig påstand, vil du kanskje si. Et par eksempler:
Det påkaller knapt interesse når fyren med mobilen ved nabobordet på kafeen – og her vil jeg ikke misforstås – oralt kurtiserer elskerinnen, kona er det ikke – det høres i hvert fall ikke slik ut, eller at en fjortis i full utblåsing skjeller ut mora etter alle tenkelige unoter – tydelig vant til det!
For lufta er fri – som det het i nærradioens tid – skjønt der la man mer profesjonelle bånd på seg! Hvor hensynsløst fri, eller «outspoken» heter det vel nå, har man lov til å være i all offentlighet?
LES OGSÅ KOMMENTAREN (PLUSS): Nå kan Trøndelag bli forandret for godt
Samtidig går det en nyhetsbølge over verden som hakker døgnets 24 timer opp i korte, repeterende biter – alt uten fordypende innhold eller kommenterende begavelse.
En sammenhengende formiddag med TV 2’s Nyhetskanalen er som en konstant overrislende hjernevask. Gu`forbarme meg for å ligge reimet til senga eller gipset på begge armene med reklame for neste kjendis-program i døgnlang slynge – uten muligheter til å be om øyeblikkelig hjelp!
«Curling-kongene» heter de nå. Det lærte jeg av en glimrende artikkel i DN’s «Magasinet». De kommer rett fra skolebenken, men vil gjerne jobbe med strategi og toppledere. Karriereplanene ligger klar som en champagnefrokost for de få utvalgte.
– Det viktigste for meg da jeg skulle søke jobb, var å finne et sted hvor jeg ville ha det bra sosialt – hvilket er utlagt – få det bra sammen med «de rette folkene» – om det siste ordet ikke blir for vulgært.
Etter arbeidsdagens slutt er det ofte motbakkeløp med påfølgende bankett, felles middager eller jentekveld på avdelingen. Sånn er det nå. Men det fins forsakelser også: Det fins ikke lenger en mamma og pappa til å kjøre dem på jobb hver dag – slik de var vant med fra skoletiden.
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.
Hør våre kommentatorer på podkast:
