Kommunereformen kan faktisk bli en suksess, selv om mange folkeavstemninger viser at velgere og stortingsflertall danser i utakt.

Protester: I mange kommuner sier velgerne nei til sammenslåing. I Malvik krever velgere å få si si mening. Annelie Nystrøm (til høyre) har samlet inn 518 stemmer for folkeavstemning om kommunesammenslåing. Foto: jens petter søraa

Mandag skal igjen velgere i en rekke kommuner si sin mening om sammenslåing med en eller flere nabokommuner. Det er leit, men ikke overraskende, at mange folkeavstemninger har endt med nei. Det gir flere merkelige utslag, for eksempel at Frosta trolig forblir egen kommune. Andre steder er avstemninger blitt avlyst fordi nabokommuner har trukket seg. Det kan føre til at Selbu, Tydal og Meråker står uten fusjonspartnere. I andre kommuner, for eksempel i Malvik, har politikerne sviktet, når de ikke engang vil snakke med naboene.

Men alt er ikke bare sorg i kommunereformen. De tiltakene som et bredt stortingsflertall står bak, har satt i verk et omfattende arbeid over hele landet, der kommuner er blitt nødt å vurdere sin egen fremtid. Uten dette pålegget fra staten, hadde for eksempel ikke velgerne i Klæbu sagt ja til sammenslåing med Trondheim. Basert på resultatene så langt fra folkeavstemninger og intensjonsavtaler, er det likevel sikkert at det vil stå mye ugjort 1. juli, når kommunene har frist til å rapportere. Kommunereformen er derfor langt fra ferdig, men akkurat nå pågår det som er en helt nødvendig start.

Senterpartiets parlamentariske leder, Marit Arnstad klager over at kommunene har for liten tid. Vi minner om at det er over 50 år siden forrige store kommunereform. Ordførere rundt om vet utmerket godt at det ikke kan fortsette som i dag. I motsetning til det enkelte ordførere og rikspolitikere hevder, er det ikke størrelsen på statens overføringer som er kommunenes største problem. Den utfordring som ingen regjering eller Stortinget kan løse, er det faktum at det ikke er nok fagfolk til å bemanne de stillinger og funksjoner som dagens kommunestruktur krever. Dette er blitt forsøkt reparert ved interkommunalt samarbeid.

Slik kan mange kommuner på papiret fremstå som selvstendige, mens de i realiteten er avhengig av det som ofte er en større nabokommune. Velgere blir i disse avstemnings-tider intervjuet utenfor valglokaler. Noen av dem svarer som begrunnelse for sine nei at «vi har det bra som vi har det». Det er et svar som ofte skyldes at ordførere har underslått viktig informasjon til innbyggerne.

Ordførerne vet at behovet for endringer er presserende og har vært det lenge. Men ikke alle av dem tar det politiske lederskapet som kreves for å si hvordan det egentlig står til.