Svartlamoens fremtid står på spill - igjen. Det kan gi bydelen en synlighet den har mistet.

Foto: Karl Gundersen

«Hva skjer i Nord-Norge?» er tittelen på en klassisk bok om norsk utkantpolitikk, ført i pennen av samfunnsforskeren Ottar Brox på 60-tallet. Det maktarrogante svaret er opplagt: Ingenting. Nord-Norge eksisterer på det norske storsamfunnets nåde. Overføringene er store. Aktiviteten er liten. Men Brox' spørsmål var naturligvis retorisk. Noe skjer, man hører bare ikke om det.

Hva skjer på Svartlamoen? Rådmannen har gjennomført en evaluering, 15 år etter at bydelen ble etablert som «byøkologisk forsøksområde». Svarene er ikke oppløftende. Kommunens utgifter er blitt «betydelig større enn forutsatt». Området har «økonomiske problemer». Kulturaktiviteter skjer med kommunal støtte, noen næring er det ikke blitt. Nybyggingen er liten. Husleiene er fryktelig lave.

I dag åpner de drøyt 200 svartlamonittene nabolaget sitt for resten av Trondheims befolkning. Det er Svartlamondagen 2016. Også andre bydeler arrangerer egne dager, for eksempel Kattem. Korpset spiller, naboen selger kanelsnurrer. Slike dager markerer en slags felles stolthet over eget lokalmiljø. Stoltheten er ikke mindre på Svartlamoen. Men noe skiller den tidligere arbeiderbydelen fra andre.

Beboerne her lever på en slags nåde fra resten av byen. Svartlamoen er et politisk vedtatt prosjekt, som med ujevne mellomrom blir foreslått avviklet. Nabolaget er et forsøk, selvråderetten er begrenset. Årsaken er at kommunen eier brorparten av eiendommene. Beboerne får leie til langt under prisen på andre kommunale boliger, som igjen er langt under markedspris. Standarden er lav.

At flere må dele toalett med naboen, betyr ikke at det er forferdelig å bo på Svartlamoen. Økonomisk er det gunstig. Noen av leietakerne har dårlig råd. 12 prosent av husstandene mottar sosialhjelp. Noen livnærer seg av kultur, som det ikke er lett å livnære seg av. Andre har faste og greit betalte jobber.

At etablerte mennesker med penger skal legge beslag på kommunale leiligheter i en bydel hvor politikerne har bestemt at prisene skal være svært lave, kan for mange virke urettferdig. Trondheims befolkning kan komme til å miste tålmodigheten. Kommunen kan selge området, tjene penger og gjøre andre utleieboliger billigere.

Men en verdi trenger ikke bare å være økonomisk. Svartlamoen er et forsøk på noe mer enn lav husleie. Dugnad er en plikt. Bydelsdemokratiet er basert på flat struktur. Terskelen for annerledeshet, i hvert fall den type annerledeshet som passer inn på Svartlamoen, er høy. «Ei bygd i bygda», sier enkelte av beboerne. «Ei klam bygd», sier andre, fordi interne diskusjoner kan bli lange og intense.

Bydelen har imidlertid endret seg. Det som før var et sted for ungdom, er i økende grad blitt et sted for voksne og barn. På 90- og tidlig 2000-tall var miljøet svært synlig. Elementer fra denne perioden trekkes fortsatt frem når beboerne skal forsvare bydelen: Den Uffa-baserte avisa Giljotin, som fostret nasjonale medieprofiler. De første og toneangivende Eat the Rich-festivalene. Høyhuset i tre, som sto ferdig for 12 år siden. Motorpsycho, der medlemmene snart fyller 50.

Hva nå? Sett utenfra har diskusjonen om Svartlamoen de siste årene handlet om hus- og vedlikehold. Nynorskavisa Dag og Tid laget en større reportasje i fjor, og gjorde et poeng av at veggene ble malt med «diffusjonsopen linolje». Det ligger ingen motkulturell kraft i linolje. Det kan virke som om bydelen har manglet den eksistensielle konflikten som tidligere har næret aktivisme og engasjement, også på vegne av andre enn beboerne selv.

Paradoksalt nok kan rådmannens negative evaluering bidra til at miljøet blir mer synlig. Antakelig blir synlighet helt nødvendig for å vise at verdien av Svartlamoen ikke ligger i regnearket, men i alt det andre - som gjerne kan være inspirerende, tankevekkende og provoserende for resten av byens befolkning. Dette «andre» som byen kan omfavne med en slags liberal raushet, til tross for politisk uenighet.

Da Ottar Brox skrev «Hva skjer i Nord-Norge?» var landsdelen umoderne og tilbakeliggende. Brox kunne ikke forutse den voldsomme veksten i offentlig rikdom som ville komme, har forfatter Morten Strøksnes senere påpekt. Norge fant jo olje. I dag har regjeringen nettopp åpnet for leteboring i nye områder av Barentshavet.

Men olje vil man nok aldri finne på Svartlamoen, om man da ser bort fra diffusjonsåpen linolje. Bydelens virkelige verdi ligger imidlertid ikke i verken penger eller linolje.

Hør Adresseavisens kommentatorer på podkast: