I forrige uke skjerpet Frostating lagmannsrett straffen mot en bonde fra Jøa i en grov dyrevernssak. Vinteren 2015 lot han 92 kalver, okser og kyr sulte i hjel i et fjøs i Namdalen. I tingretten ble bonden dømt til fire måneders fengsel for grov vanskjøtsel, en straffereaksjon som var provoserende lav. Det er vanskelig å se for seg en dyrevernssak med større omfang og verre lidelser enn dette. Etter at aktor anket saken, ble straffen skjerpet, og bonden fikk over tre ganger så lang straff som i tingretten: Ett år og to måneder. «Tingrettens utmålte straff, fengsel i 120 dager, anses vesentlig for mild» står det i dommen fra Frostating lagmannsrett. I tillegg til fengselsstraffen, mister mannen retten til å holde dyr de neste ti årene.
Dommen er ikke rettskraftig, og bonden har uttalt at han ønsker å anke. Det er likevel et svært viktig signal at lagmannsretten velger å skjerpe straffen. At denne straffen er historisk streng, sier dessverre mest om straffenivået rundt dyrevernssaker. Det har vært lite ressurser satt av til slike saker, og de sakene som har gått til rettsapparatet, har hatt svært lave straffer. Det er et lite hyggelig paradoks at gjenstander og materiell eiendom har hatt et sterkere rettsvern enn dyr. Dyrevelferdsloven fra 2010 åpner for langt strengere straffer for dyremishandling. Strafferammen for brudd på dyrevelferdsloven er tre års fengsel. I det perspektivet er straffen som namdalsbonden fikk, fortsatt lav.
I retten sa aktor at det er vanskelig å tenke seg en verre sak enn dette. Det er det lett å være enig i. For dyrene i fjøset pågikk lidelsene i mange måneder. En enkelt telefon kunne lett ha avverget hele tragedien. Lagmannsretten påpeker også at det ikke er noen holdepunkter for at bonden var psykotisk eller alvorlig psykisk syk mens dyrene sultet.
Fra tid til annen dukker det opp dyretragedier og vanskjøtsel i landbruket. Ofte skyldes dette livskriser og psykisk sykdom. Mattilsynet har en stor og viktig jobb i å avverge dyretragedier. Det finnes dessverre altfor mange eksempler på at Mattilsynet gjør for lite og handler for sent, til tross for bekymringsmeldinger. Men også landbruket selv må ta dette enda mer på alvor. Det går ikke an å bortforklare vanskjøtsel, problemer må ikke skyves under teppet. Dyrene er helt avhengig av oss og at vi gir dem den omsorgen de trenger. Alle har et ansvar for å bry seg dersom man mistenker at noe er galt.
Rettssystemet vårt må avspeile at dyremishandling og vanskjøtsel er svært alvorlige lovbrudd.