Samtidig imøtegåelse kan selvsagt ikke gjelde for kritikerne, de frieste penner i redaksjonen.
I en kronikk i Aftenposten i april tok Hanne Kristin Rohde, tidligere politikvinne, nå krimforfatter, ut tiltale mot norske mediers bok- og kunstanmeldere. Det må være lov å si at hun la ned påstand om dødsstraff.
I hvert fall hvis mediene ikke sørger for «kontradiksjon»: gi de anmeldte forfatterne og kunstnerne samtidig imøtegåelsesrett.
- Hvor ellers i samfunnet godtar vi en slik ensidig domsavsigelse fra et mer eller mindre kvalifisert enkeltindivid, spurte Rohde.
LES OGSÅ (PLUSS): Rohde med skuffende oppfølger
En underlig kritikk, først og fremst fordi en bok- eller kulturanmeldelse ikke er noen dom, men en meningsytring, fortrinnsvis bygd på anmelderens egen innsikt og kompetanse.
Selvfølgelig må også forfattere og kunstnere kunne ta til motmæle mot anmeldelser, selv om de nok som regel gjør klokt i å la være. Ikke fordi man da, som Rhode påstår, risikerer å bli slaktet neste gang, eller uthengt som en som ikke eier selvinnsikt, men fordi det ofte rett og slett er dumt å gjøre det.
Men selvsagt bør en bokanmelder bli offentlig irettesatt når han åpenbart ikke har lest den boken han anmelder, eller på annen måte røper at han ikke har skjønt bæret av det han har lest.
LES OGSÅ KOMMENTAREN (PLUSS): Blå mandag møter Blå Java
Det fins snille anmeldere. Den aller snilleste må ha vært Johan Falkberget. I sine bokanmeldelser i Fjell-Ljom og Arbeidets Rett hyllet han de fleste og skrev aldri vondt om noen.
- Skjønnere og varmere kan ingen skrive, skrev han ofte. Eller: - Det bør ikke finnes en bokhylle i Norges land hvor denne boken saknes.
Falkbergets terninger hadde bare seksere.
LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Det mest ettertraktede området i vårt nærområde står i fare for å bli avstengt for allmennheten»
Men det fins nådeløse anmeldere også i lokalpressen.
Jeg glemmer aldri en musikkanmeldelse for flere år tilbake, i det nå nedlagte Moss Dagblad.
En mossefødt sopran og hennes italienske ensemble holdt konsert i østfoldbyene. Ernst Rolf, den store revykongens barnebarn, som var nyhetsredaktør og konsertanmelder i Moss Dagblad, anmeldte konserten.
Under tittelen «Tynnbunnet julepizza» skrev Rolf om den gjestende sopran, at «hun finner lett de høye toner. Men bare dem. Oppsiktvekkende nok synger hun mer treffsikkert i høyden enn i normale toneleier for en sopran. Store intonasjonsproblemer skjemmet store deler av konserten – verst var det i Maria Wiegenlied, der dur/moll-skiftningene ble meget uklare. Vokaldannelsene hennes er også til tider helt avsides, og hun har ikke kontroll på sin vibrato i lavere toneleier. (…) Dette var en konsert vi helst hadde sett oss forskånet for. Så ille var det», skrev han.
LES OGSÅ KRONIKKEN: ADHD-diskusjonen handler om annet enn skyld
Ille var det naturligvis også for sopranen, som truet med å anmelde anmelderen, ikke bare til Pressens Faglige Utvalg, men til politiet.
- Jeg syns det er utrolig at jeg i Italia får tilbakemeldinger om «Åh, hvilken stemme hun har!», mens jeg i hjembyen min får høre at jeg ikke kan synge! sa hun til lokalpressen.
- Slik tendensiøs omtale bør Moss Dagblad i fremtiden avholde seg fra, siden det neppe fremmer kulturlivet i Moss by, skrev en lokal advokat i et leserbrev.
LES OGSÅ KOMMENTAREN (PLUSS): Skåltalene, festtalene, de pompøse ordene, det mangler verken på biff eller dyr champagne i miljøsaken
Det er ikke alltid like lett for en anmelder å være det en anmelder skal være: ærlig. Det er derfor mange kritikere ikke orker å møte, langt mindre å omgås, dem de skal anmelde, fordi det ville kunne påvirke kritikken.
Philip Houm har i sin bok «Kritikere i en gullalder» (Aschehoug 1982) fortalt om den unge Helge Krog, som under et besøk hos Nils Kjær skal ha utbrutt: «Vet du, Nils, jeg har bestemt at jeg fra nå av bare vil si sannheten».
Mange år senere utviklet Krog dette valgspråk: - Du kan bli i tvil om hva situasjonen krever, hvordan du best griper den an. (...) Da gir jeg deg gratis dette ufeilbarlige råd: Regn ut hva som er til størst skade for deg selv, og skriv det!
- Jeg skulle ønske at jeg selv, alltid og ufravikelig, hadde fulgt denne for en fri skribent eneste absolutte rettesnor, la Krog til.
LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Vi har nok å gjøre, faktisk har vi altfor mye, for vi skal jo være så perfekte hele tiden»
Ernst Rolfs konsertanmeldelse var i den krogske, og for den saks skyld også i den shawske ånd: George Bernard Shaw, som med hensikt vulgariserte musikk-kritikken, fordi vulgaritet, etter Shaws mening, er en nødvendig del av en fullendt kritikers utstyr, «og klovnen ikke sjelden det beste ved et sirkus».
- En vakker kveld orker kritikeren ikke lenger tanken på flere konserter, skrev han en annen gang: - Etter bare et øyeblikks nøling gikk jeg i stedet til min tannlege. Det er ingenting som beroliger meg mer etter en lang og trettende rekke av klavéraftner enn å sitte og få mine tenner boret opp av en fint faglært hånd.
kokkvold@online.no
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.
Hør våre kommentatorer på podkast: