Samfunnet trenger noen som sier fra, noen som retter ballespark mot allment godtatte eller politisk vedtatte sannheter.
For litt siden ble jeg portrettintervjuet her i avisa under overskriften «Djevelens advokat». Om overskriften egentlig var dekkende er nå så sin sak, jeg tror ikke helt det, men en kompis spurte om jeg har blitt satanist! Slik er det nok ikke.
Men hva er egentlig en djevelens advokat? Er det en person som har djevelen som klient, som argumenterer for djevelens sak i ondskapens tjeneste?
Nå kan det hevdes at dette spørsmålet forutsetter at denne «djevelen» faktisk eksisterer. Både i kristendommen og islam er han personifikasjonen av ondskapen i verden og herskeren over de ondes makter eller rike. Nå er det ikke alle av oss som ser de hellige bøker som en troverdig kilde til faktakunnskap.
Men kanskje trenger språket et begrep som samler opp det onde i denne verden. For at det onde finnes, er dessverre et faktum uansett enten man har religiøse tilbøyeligheter eller ei.
Jeg leser på nettet at ordet opprinnelig stammer fra det greske diabolos som betyr «bakvasker». Og da nærmer vi oss litt denne advokaten.
LES OGSÅ PORTRETTINTERVJUET (PLUSS): Djevelens advokat
Noen vil riktignok hevde at alle advokater er bakvaskere, som for alt for høy betaling fordreier virkeligheten, og at advokater bare er en form for leide revolvermenn som bruker tastaturet og strupehodet i stedet for kuler og krutt for å valse over sin klients motstandere. Det er naturligvis ikke riktig.
Men djevelens advokat var opprinnelig en rollefigur med et oppdrag jeg for min del har veldig sans for. Når paven ville helliggjøre en person, med andre ord opphøye noen til helgen – en virksomhet som er pussig nok i seg selv – hadde djevelens advokat en viktig oppgave: han skulle komme med argumenter og dokumentasjon som tilsa at den personen det var snakk om, ikke burde bli helgen. Med andre ord var hans oppgave å forsøke å bevise at «det er ikke slik dere alle tror det er», denne personen er ikke så prektig som det ser ut som, virkeligheten er en annen.
I Norge driver vi ikke og opphøyer folk til helgener, i hvert fall ikke nå til dags, og diskusjonen om godheten til vår lokale helgen St. Olav skal jeg her la ligge. Media skaper for sin del en eller annen helgen, f.eks. Michael Jackson, hvis livsførsel ville gitt djevelens advokat godt stoff om paven ville kanonisere ham. På den annen side var vel hans praksis med hensyn til kontakten med barn godt i samsvar med den katolske kirkes tradisjoner.
LES OGSÅ LANGBACH-KOMMENTAREN (PLUSS): Noe er råttent i kongeriket Norge!
Men samfunnet trenger noen som sier fra, noen som retter ballespark mot allment godtatte eller politisk vedtatte sannheter.
Nå er det stort sett ikke advokater som fyller rollen som de som sier fra i dagens Norge, selv om det skjer. Det er f.eks. advokater som med rette har påpekt at overvåkingssektoren er i ferd med å gå bananas i den gode saks tjeneste. Men vi har jo de som i sosiale medier angriper det politisk korrekte.
Fordelen med advokater er imidlertid at de på nøkternt og saklig vis kommer med argumenter og bevis, mens de som «sier fra» i sosiale medier verken har argumenter eller dokumentasjon, og ofte har et språklig vokabular som begrenser seg til feilstavede skjellsord.
LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: En rullatordames søte hevn over sykkelbølle ved Lade kirke
Men for å være aktuell: man kan se på varslere som en variant av djevelens advokater.
Denne uka går det en straffesak i Bergen om drap på ei lita jente. Saken var henlagt som selvmord, men etterforskningen ble tatt opp på nytt etter at en etterforsker hadde stått opp mot den rådende oppfatning av saken. Det kostet ham mye, men han sto på sitt og ble til slutt hørt.
Vi har et problem hvis de som vet noe, ikke sier noe eller gjør noe. Et velfungerende samfunn trenger djevelens advokater!
permitor@hotmail.com
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.
Hør våre kommentatorer på podkast: