Kong Haakons faste holdning under krigen ga ham en nærmest overmenneskelig posisjon

Da Haakon VII ble valgt til konge var det, med unntak av Christian Frederiks sommerkongedømme, over 500 år siden Norge hadde hatt kongen for seg selv. Mange oppfattet kong Haakons og dronning Mauds kroning i Nidarosdomen som fullbyrdelsen av det nasjonale gjenreisingsverket.

Det var ikke uten grunn at bibelteksten som ble valgt for kroningsprekenen var «Frygt ikke, Du Land! Fryd Dig og vær glad! Thi store Ting har Herren gjort». Den dagen var det «som om gammel og ny Tid rækker hverandre Haanden, det er, som om brustne Traade atter knyttes sammen paa den Maade og i det Omfang, som overhovedet er muligt under et Folks Levnetsløb», sa Kristianias biskop Anton Christian Bang.

Samtidig som kongeparet ble kronet, skulle «Kronen sættes paa et fuldbragt Verk, der binder Fortid sammen med Nutid, og Nutid sammen med Fortid», sa Bang.

LES OGSÅ (PLUSS): Husker kong Olavs latter

I 1536 hadde Norge mistet sin selvstendighet da Christian III bestemte at landet skulle innlemmes i Danmark. Året etter var også kampen for katolisismen tapt. Olav den hellige ble kastet ut av helgenskrinet, som gjennom århundrer hadde prydet høyalteret i Nidarosdomen, og lagt i en navnløs grav. Skrinet ble sendt til Danmark, hvor det ble slått i stykker og smeltet ned.

I 1531 hadde Nidarosdomen blitt herjet av en voldsom brann og i århundrene som fulgte ble den vestlige halvdelen liggende som en ruin. Etter at selvstendigheten ble gjenvunnet i 1814 tok stadig flere til orde for at Nidarosdomen måtte gjenreises for å kunne oppfylle sin grunnlovsbestemte funksjon som kroningskirke.

Arkitekt Heinrich Ernst Schirmer betegnet i 1851 Nidarosdomen som et speilbilde av nasjonens historie. Den ble fullført som et «storartet bevis paa landets velstand og magt den gang, da Norge sto paa høydepunktet af sin velmagt». Katedralen «sank med landets magt og henfaldt i ruiner da nationens indre liv laa i den lange dvale». Når nasjonen i 1814 hadde «gjenfundet sig selv og sin ære» måtte også nasjonalhelligdommen gjenvinne sin.

I 1869 gikk gjenreisingsarbeidet i gang. Alle forsto at det ville bli en langvarig prosess, men målet sto klart for stiftsprost Carl Essendrop da han 17. mai 1872 talte ved en basar til inntekt for gjenreisingen: «Maa da end Aar henrinde, saa vi inden den Tid forlængst ligge under Muld, skal det dog i Herrens Time kunde ske, at Throndhjems gjenreiste Domkirke atter samler Mænd fra alle Norges Egne under sine Hvælv til hellig Kroning af en ny Haakon».

Ved Haakon VIIs kroning 22. juni 1906 var gjenreisingsarbeidet kommet så langt at hele domkirka kunne tas i bruk for første gang siden brannen og selvstendighetstapet nesten 400 år tidligere.

LES OGSÅ DEBATTINLLEGGET: - Ingen må være så ekstremt naive å varsle om noe som helst

St. Vitus-katedralen i Praha, på mange måter Nidarosdomens søsterkirke, inneholder flere minner om at det var der de bøhmiske kongene ble kronet, men fysiske minner om Nidarosdomens funksjon som kroningskirke er det få av. Det har nok delvis sammenheng med at det i forbindelse med gjenreisingsarbeidet ble besluttet at kirka ikke skulle utstyres med nasjonale symboler.

Etter krigen ble det allikevel gjort et unntak. I domkirkas søndre tverrskip henger kongeflagget som vaiet over krigsskipet «Norfolk», som førte kong Haakon hjem fra eksil. Det ble høytidelig overrakt av kronprins Olav nærmest som en relikvie ved en gudstjeneste i oktober 1945.

I talen sin betegnet kronprinsen banneret som «et levende symbol på det norske folks frihet og selvstendighet» og han overrakte det «med takk til den Herre som gav oss landet fritt tilbake». Domprost Sigurd Fjær svarte at banneret ikke bare var «en gave til kirken, men et offer til Ham som er kirkens og folkets Herre».

Det kunne minne om de franske middelalderkongenes stridsbanner, som hang over St. Dénis’ grav, eller om da kong Magnus Erlingsson i Nidarosdomen en påskedag rundt 1170 ofret kongekronen til gud og St. Olav.

Ved signingene i 1958 og 1991 ble Haakon VIIs banner stilt opp ved inngangen til oktogonen. 1945 var kong Haakons apoteose. Kongens faste holdning under krigen gjorde ham til et nasjonalt ikon og ga ham en nærmest overmenneskelig posisjon.

LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): Hitler planla firefelts motorvei mellom Tyskland og Trondheim

Da biskop Vilhelm A. Wexelsen overrakte rikssverdet til kong Haakon ved kroningen i 1906 ba han om at gud måtte «Velsigne det i Din Haand til Rettens Forsvar og til Landets Værn». En lignende bønn var blitt bedt ved unionskongenes kroninger, men i motsetning til dem måtte kong Haakon trekke sverdet til forsvar for landet. Det er i denne rollen, i feltuniformen fra 1940, at han er framstilt som statue i den lille parken mellom domkirka og Prinsens gate.

På domkirkas vestfront framstilles Haakon VII derimot i rollen som helgenkonge. Nesten helt øverst, så høyt oppe at det er vanskelig å se den med det blotte øye, finner man et steinhode av kong Haakon.

Han bærer en krone av middelaldersk form som to små engler akkurat har plassert på hodet hans. I middelalderkunsten ble konger kronet av prelater og jomfru Maria av gud og Jesus – bare helgener ble kronet av engler.

Denne kulten om Haakon VII kom også til uttrykk da kong Harald åpnet den nye kronregalieutstillingen i Erkebispegården i 2006. Carl Johan, kongen som anskaffet og betalte for regaliene, ble ikke nevnt med ett ord. Derimot talte Harald V om den siste kronede kongen: «Olavsskrinet er for lengst en saga blott. Jeg føler nå at vi skal åpne en ny og helt anderledes [sic] skattkiste, et «Haakonskrin». Med nasjonale klenodier etter den konge som bar dem for aller siste gang».

Haakon VII hadde tatt St. Olavs plass.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

Hør våre kommentatorer på podkast: