Det er lett å være takknemlig for NRK-monopolets opphør. Men hva med vemodigheten, når vi har fått plaprende radioprogrammer ispedd formatert musikk fra de store tiårene?

I møte med det moderne samfunnet mister mye av kunsten sin brodd og sitt budskap. Dessverre. Og hva har vi mistet? Kontrapunkt. Blant annet. Noe som er interessant å observere er hvordan sanger og artister – i dette på en måte fragmenterte, men samtidig forbløffende søvndyssende, ensformige mediebildet – har fått slipt vekk sine kanter, bevisst eller ubevisst, slik at det som en gang var banebrytende, provoserende, nå har blitt bakgrunnsmusikk og mat for karaokemaskiner.

Det er ikke få besteforeldre som står med bolledeigen mens de nynner «Eventually me and a friend/ Sorta drifted along into S & M/ I can take about an hour of the tower of power/ ´Long as I gets a little golden shower,» fra Zappas «Bobby Brown.» Det er lett å harselere med dette.

LES OGSÅ (PLUSS): Nå truer politikerne hverandre med juling

Men jeg har selv gått i fella. For meg har Boomtown Rats´ «I don´t like Mondays» alltid vært en irriterende låt om en som ikke liker mandager, hvorfor har jeg aldri fått med meg, men denne stadige og gjentakende spillingen på kanaler som Radio Norge har ikke gjort meg mildere stemt overfor sangen. I en artikkel jeg skrev i denne avis, hvor jeg hyllet hverdagene generelt og mandagene spesielt, benyttet jeg denne sangen til å understreke mitt poeng.

Dagen etter lå det en epost i innboksen hvor jeg ble gjort oppmerksom på at sangen refererte til en skolemassakre i USA i 1979. Denne mistolkningen tar jeg gjerne på egen kappe, men er det ikke slik at denne bruken av sanger med en dypere mening, ikke så rent sjelden mister dette på veien fra de kommersielle radiostasjonene og inn i de tusen hjem?

Forleden, på Idol. Gullstrupen fra Gausdal, Ola, framførte Jokkes «Her kommer vinteren,» i pen, neddempet versjon, til ovasjoner fra dommerne, med et lite unntak for Vinni, som sa at det denne sangen i bunn og grunn handler om er å lengte mot å sitte inne og ruse seg, at sangen mistet brodden og budskapet forsvant. Vinni vet selv en del om akkurat dette.

Nå skal man ikke henge denne ryggsekken på en mer enn talentfull 17-åring fra Gausdal, men sangen har i høyeste grad blitt radio-norgifisert, en glad-låt, en hymne om å lengte mot den hvite, rene årstid, en sang for oss nordmenn. «Er du den typen som liker å sitte, sitte inne og pimpe når sola skinner?»

LES OGSÅ (PLUSS): På toppen av verden

Denne sommeren blir en begivenhet for alle trøndere. Bruce Springsteen kommer på besøk, en folkekjær artist, en jovial rockesjel som synger til og om deg og meg, men også han har vært utsatt for denne ufarlig-gjøringen.

Kvasse, politiske kanter blir slipt vekk, og en sang som «Born in the USA» har gått fra å være en sang om baksiden av den amerikanske drømmen, om vietnamveteraner, til å bli en hyllest til USA. De husker refrenget, men lite annet: «Got in a little hometown jam/So they put a rifle in my hand/Sent me off to a foreign land/To go and kill the yellow man.»

Så kan man si at denne veien går det med alt.

Tiden løper ikke fra stor kunst, uansett sjanger. Men den må pleies, den må vises, spilles i sine rette omgivelser og på lag med andre. Søvndyssende, kommersielle utstillinger, reproduksjoner og postkort – dette er billedkunstens svar på formateringen av musikk, og med samme resultat – den kan miste sin kraft, sitt budskap. Kunst kan forflates. På så mange måter. Det er noe som er så verdifullt at vi ikke skal skusle det bort.