Innvandring, innvandring, innvandring, bjeffer Frp. Det er partiets vinnersaker oppsummert.
For bare få år siden kunne ønsket om en streng, restriktiv innvandringspolitikk bli møtt med latter og forakt i Norge. For enda lenger siden skapte slike ønsker assosiasjoner til Arne Myrdal og Fevik-slaget, der gatemobb gikk løs på anti-rasister med kjepper. I dag begynner man heller å tenke på regjeringskontorer, bred enighet i Stortinget og det faktiske behovet for å holde innvandringen på et bærekraftig nivå.
Samfunn og mennesker endrer seg. Det gjør også Fremskrittspartiet, som har opparbeidet et nesten ekstremt sakseierskap til innvandringsfeltet. Det tjener partiet på. Det tjente på det i fjor høst, da flyktningkrisen var på sitt mest dramatiske. Fra oktober til desember gikk partiets oppslutning opp fra 12 til 17,5 prosent på snittet av norske meningsmålinger. Og det vil antakelig tjene på det i neste stortingsvalg, selv om partiet har falt noen prosentpoeng siden den gang.
Da partiet avholdt sitt landsmøte ved Gardermoen i april, fremsto forsamlingen som trygg og tilfreds. Partiet har tilsynelatende ikke tatt enorm skade av sine år i posisjon. Men der Frp tidligere var en ustyrlig glefser, var det nå mest høflig logring ved lunsjbuffeten. Utfordringen er å ikke bli for mett. Arbeidet med å utforme ny politikk ble igangsatt på Gardermoen. Partiets evne til å bemerke seg må holdes intakt.
Asylforliket er et tydelig eksempel på at det kan gå. Det er historien om et forlik som ikke ble et forlik, selv om alle er tilnærmet enige. Carl I. Hagen, en gammel top dog med nese for spill, var arkitekten bak det litt spesielle utfallet. Han lanserte sitt forslag på landsmøtet: I stedet for å forhandle med de andre partiene om en omforent løsning, ønsket Frp å stemme for ett og ett innstrammingsforslag i Stortinget.
Nå kan partiet holde sine politiske motstandere ansvarlig for de forslagene som falt. Frp har fått litt mer ammunisjon til en nært forestående valgkamp: «Se hva Arbeiderpartiet stemte imot! Vi ønsker en enda strengere innvandringspolitikk». Det hele var et triks for å beholde eierskapet til en sak der de øvrige partiene har kommet haltende etter. Nasjonalt er innvandring Frps viktigste sak. Den, og innvandring og innvandring.
Hva som nå vil skje, når anslaget over antall asylsøkere til Norge i år er kraftig nedjustert, kan bli en nøtt. Slik Arbeiderpartiet tjener på økonomiske nedgangstider, og derfor forsøker å fremstille arbeidsledigheten som en krise, tjener Frp på å skape inntrykk av en innvandring ute av kontroll. At de langt på vei lykkes med dette, samtidig som de sitter i posisjon, er politisk akrobatikk.
Sirkushunden befinner seg nemlig i en spagat. Frp må være et ansvarlig maktparti, med fare for å fremstå som Høyres puddel. Men det må også være et opprørsk fløyparti, som bjeffer for å tekkes egne velgere. Bjeffingen innebærer fare for at Høyre sender kjøteren til avlivning. Det ferske stuntet i asylpolitikken gjør at Erna Solberg har veterinæren på speed dial.
I andre saker, som tradisjonelt har vært velgermagneter for Frp, er retorikken tonet ned. Norge blir for eksempel ikke fritt for bomstasjoner i overskuelig framtid. Det blir heller ikke Trondheim, der Frp er i opposisjon. Her fremstår partiet som prinsippfast, men usynlig. De fire representantene i bystyret stemmer i tråd med Frps ideologiske grunnlag og fremmer forslag som stort sett faller. De er ikke viktige når Ap og Høyre går sammen om de største sakene, fordi disse partiene har flertall alene.
De menger seg heller ikke med «miljøkameratene», men unnlater å skape nevneverdig rabalder når flertallet åpner for bomstasjoner i 17 nye år. Lokalt er Frp veldressert, men eierløs. Nasjonalt er partiet ei villbikkje midt i finstua.
Største seier:
Gjennomslag i asyl- og innvandringspolitikken. Kan si at andre partier «kommer etter», men også at Frp ønsker enda strengere politikk.
Største nederlag:
Makter ikke fullt ut å markere seg som opposisjonsparti lokalt.
Problemet:
Har en konstant, nasjonal utfordring i å være ansvarlig maktparti og opprørsk fløyparti samtidig.