Er dette den nye hverdagen? Den vanvittige hendelsen i Nice føyer seg inn i en grusom nyhetsstrøm med massedrap og terror.
Bare i løpet av en drøy måned har verden opplevd fem større terroranslag, alle med en bekreftet eller mulig tilknytning til islamisme eller IS: Orlando, Istanbul, Bangladesh, Bagdad, Nice. Til sammen nesten 500 dødsofre.
For Frankrikes del kommer terrorangrepet i Nice inn i en rekke av aksjoner de siste 18 månedene der i alt 230 mennesker er drept. Det franske samfunnet er i alarmberedskap.
De siste årene har terroranslag og massedrap mot sivile skjedd stadig oftere, og hendelsene i sommer tyder på en opptrapping som i verste fall ikke er tilfeldig. Flere eksperter har vært inne på at IS, etter flere nederlag på slagmarken, har satt i verk en opptrapping av terror overfor dem de oppfatter som sine motstandere. Det vil si land som kjemper mot dem i Syria og Irak, men også alle «vantro» som ikke deler deres form for religion.
Ennå vet vi ikke nok om bakgrunn og motivasjon hos gjerningsmannen i Nice. Det er ikke sikkert at han handlet etter instruks fra IS. Han kan like gjerne ha operert på egen hånd med personlige motiver, muligens inspirert av oppfordringer og tankegods fra radikale islamister.
Dette vet vi om terrorangrepet
De som har utført de siste årenes verste terrorhandlinger, har brukt bomber, automatvåpen og stikkvåpen. Når nå et tyngre kjøretøy uten eksplosiver er benyttet, er det egentlig ikke noe nytt. Både al-Qaida og IS har oppfordret til å benytte nettopp påkjørsel med bil, og det har de siste årene vært flere slike hendelser, men med færre drepte.
Massedrapet i Nice, utført av en person som ikke har vært under overvåkning, viser hvor vanskelig det er å forhindre terrorhandlinger. Selv om mange angrep er forhindret etter vellykket etterretning, er det åpenbart at det er umulig å fange opp alt. Særlig er de «enslige ulvene» farlige. Både Anders Behring Breivik, Omar Mateen i Orlando og kanskje 31-åringen i Nice, handlet på egen hånd og gikk under radaren.
Hvilken medisin kan brukes mot terror? Mer kontroll, flere sikkerhetstiltak, bredere overvåkning og bedre etterretning. Mer politi. Alt dette er tiltak som har effekt, men som samtidig begrenser frihet og muligheter for det store flertallet av befolkningen. Jo mer vi nærmer oss politistaten, desto større er risikoen for at vi skaper like mye terror som vi forhindrer.
Før vi kan ordinere medisin, må vi vite noe om årsaken til terror. Hvis terroren har et rasjonelt mål, som kamp for selvstendighet, kan forhandlinger og politikk føre frem. I dag er årsakene mange, fra de rent strukturelle, via de ideologiske/religiøse til de som er blandet med individuelle motiver. Når konflikten også er grenseløs, og egentlig ikke handler om territorier, er det mye vanskeligere å se løsningen.
Forskjellen mellom terror før og nå er også at gjerningsmennene med islamistisk bakgrunn oftest ikke har noen plan om å slippe unna. Tvert om, de planlegger å dø eller er villige til å dø. Det gjør det mye vanskeligere å stoppe dem. En gjerningsmann uten fluktplan har en stor fordel.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Vi må aldri venne oss til det
Terroreksperten Petter Nesser har liten tro på at terroren vi nå ser, går over. Til Morgenbladet sier han at det er mulig det finnes en optimist blant terrorforskerne, men: «jeg har ikke funnet vedkommende».
Det er like meningsløst å hevde at det ikke nytter å gjøre noe, som det er naivt å tro at terror som fenomen kan utryddes. Vi kan forhindre mye, men ikke stoppe alt. Det ser dessverre ut til at dette noe vi må leve med i overskuelig framtid.
Uten å bagatellisere grusomhetene som har skjedd de siste årene, er det på sin plass å minne om at Vest-Europa siden 1970-tallet og fram til årtusenskiftet hadde en lang og blodig periode med terror utført av flere ulike ekstreme grupper.
Storbritannia, Spania og Italia hadde flest aksjoner. Bare i London var det over ett hundre IRA-relaterte bombeangrep. Statistikken fra Global Terrorism Database, gjengitt av Huffington Post, viser at Vest-Europa etter årtusenskiftet har hatt sin fredeligste periode. Unntakene er Madrid (2004), Utøya (2011) og Paris (2015). Pessimistene blant oss frykter at den perioden nå er slutt.
Den største seieren vi kan gi terroristene er å legge om hele samfunnet i totalitær retning og se en fiende i alle som ikke ligner oss selv. Samtidig er den største tabben vi kan gjøre å late som terrorfaren ikke eksisterer. Det finnes ikke enkle løsninger – men vi har ikke annet valg enn å prøve å finne farbare veier videre.