Endelig. Det var alt jeg tenkte da «Pokemon Go» virkelig tok av. En dataspillklassikker, og mer eller mindre hele min barndom, har blitt noe alle holder på med. Endelig får de også oppleve det.
Nintendo har truffet spikeren på hodet. Et enkelt tilgjengelig spill, som krever så godt som ingen forhåndskunnskaper. I tillegg samler det folk, og har en overraskende mengde dybde. Kort forklart baserer spillet seg på at du går rundt i den virkelige verden, der det finnes fantasidyr du kan fange. Teit?
Tja, enkelte vil jo hevde det. Som den eldre generasjon alltids vil. Men det endrer liv. Som denne tweeten. Mange slike historier finnes.
Selv sto jeg denne helgen, klokken fem på natta etter en fuktig kveld, med ei venninne i Frognerparken og fanget Pokémon. Rundt oss var det mange andre. Nede i heia kunne vi høre gledesrop fra folk som fanget noe bra. Snakket med andre gjorde vi og «Det er et par Pikachu ved fontenen, og en Fearow bak Monolitten», fikk vi høre fra en gutt i 20-årene. Det er vel dette folk kaller «de små øyeblikkene».
Dette spillet er fint for meg. Og det er fint for deg at du liker å plukke blåbær/gå på fjelltur/sykle på landevei/spille fotball osv. Så til alle de som nå vurderer å skrive et eller annet om at ungdommen heller bør nyte naturen enn å spille Pokémon: La oss droppe den debatten, og heller være glade for at folk har aktiviteter de trives med. I årevis har vi fått høre at dataspill gjør oss late og asosiale, så vær da fornøyd når vi løper rundt mer enn noen gang.
Og hvem vet, du skal ikke se bort ifra at man legger merke til utsikten fra Solemsvåttan samtidig som man fanger sin første Dragonite.
Mer debattstoff: Diskos-kasteren og Franco
Men jeg håper «Pokémon Go» kan bli noe mer enn et gøyalt mobilspill. Jeg håper det kan bli en inngangsportal til den fantastiske plattformen dataspill er. Først og fremst tenker jeg jo på de «virkelige» Pokémon-spillene. Jeg har sjekket, og med over 2000 timer logget på de forskjellige versjonene vil jeg påstå jeg har nok grunnlag til å anbefale de.
Deretter kommer de andre Nintendoklassikerne, som «Zelda» og «Mario». Plutselig sitter du der og opplever den utrolige følelsen av å omsider felle din første kjempe i «Shadow of the Colossus». Eller bite negler over hvor isolert og alene du føler deg mens du utforsker Tallon VI i «Metroid Prime». Hvem vet, kanskje roper du familien inn i rommet for å se det utrolig vakre landskapet i «Journey», eller gråter en tåre over den fantastiske historien i «To the Moon».
Les Nora Warholm Essahli, som var like ved da terroren skjedde i Nice, sitt innlegg: Det er nok nå.
Problemet er bare at de aller færreste har hørt om disse spillene – selv om de i spillmiljøer er like kjent som «Et dukkehjem» er for nordmenn flest. Kanskje har du spilt et eller annet spill, men ikke fått den umiddelbare interessen som skal til for å få deg interessert i noe helt nytt. En filmentusiast synes det er trist at ikke alle har sett «Taxi Driver». En litteraturviter ønsker «Sult» som obligatorisk pensum. Jeg synes du, kjære leser, bør spille «Dark Souls» i sommer.
Spillbransjen er en av de største underholdningsbransjene vi har. Større enn film og litteratur. Likevel fanger ikke barn sin første Pikachu gjennom skolen. Gledesropet etter å ha bekjempet Cleric Beast i «Bloodborne» hører du ikke på et eldrehjem. Ingen kjendis bruker sin sjanse på Sommer i P2 til å snakke om hvor fantastisk «Braid» er. Spilljournalistikken i de store mediehusene er tilnærmet ikke-eksisterende.
Men dataspill er en del av vår kunst- og kulturhistorie. Det bør behandles deretter. Og hvis du synes «Pokémon Go» er gøy skal jeg love deg at du også synes «Pokémon Sun» vil være verdt å bruke et par timer på.
Kommentar: Fem ville videoer fra britenes politiske kaos de siste ukene