Alle andre netter i året er Nidarosdomen låst. Men ikke denne natta.

Det er et uttrykk som heter «å ikke se skogen for bare trær». Jeg har det litt på den måten. Fra kontoret mitt ser jeg rett over på Nidarosdomens vestfrontvegg. Det er så dagligdags og selvfølgelig, at jeg glemmer hvor jeg er.

Hver vår får jeg meg et lite sjokk når plassen begynner å fylles opp av turister og jeg ikke kommer forbi med sykkelen min. Vi som bor i denne byen og ferdes her daglig, glemmer hvor stort det er. At vi har et slikt bygg i vår midte. Lek turist i egen by noen timer, ta deg en kaffe på Vestfrontplassen, se på den uendelige strømmen av mennesker fra alle kanter av verden. Så siger det innover deg.

Hvorfor kommer folk hit? For å beundre den storslåtte arkitekturen? For å studere kirkekunsten eller lytte til det spektakulære Steinmeyerorgelet? For å høre historien om Europas eldste og nordligste katedral? Eller for å oppleve stemningen i kirkerommet?

Ja, det er en spesiell atmosfære som mange opplever når de går inn i dette rommet. Noen fornemmer en hellighet og en storhet som det kan være vanskelig å sette ord på for det moderne, sekulære mennesket. Andre forteller at de ser lys komme ned over spesielle steder i kirkerommet. Noen kommer for å tenne lys og be. Hver dag fylles bønnekurven med bønnelapper som folk har skrevet på all verdens språk. Det er rørende.

Les også: Så inn i Norden feigt

Det er også ganske rørende å tenke på at folk har valfartet hit i snart tusen år. Helt siden kroppen til Olav Haraldsson ble begravet ved elvebanken her et sted i år 1030, har folk kommet hit for å oppsøke det hellige. Hva det nå enn er. Etter Olavs død begynte ryktene å gå om at det skjedde under med hans døde legeme, og han blir kåret til helgen av den lokale biskopen året etter. Folk begynner å strømme til fra hele Europa, i håp om å bli friske. I Passio Olavi, samlingen av helgenfortellingene om ham, beskrives det på denne måten:

Der kjem krypande krøplingflokken,

der som den heilage herren kviler.

Blinde i mengd og mållause,

hit dei søkjer og går heile herifrå.

Les også debattinnlegget: «Alt det vonde han har prøvd å legge bak seg, kommer veltende tilbake som en tsunami»

Alle mirakelfortellingene overbeviser også hans fiender om hans hellighet – og det er disse mirakelfortellingene som danner grunnlaget for Nidaros som pilegrimsmål. Den sterkeste av dem er fortellinga om det helbredende vannet som vellet fram der han hadde blitt begravd, og som er bakgrunnen for Hellig-Olavsbrønn, som vi fremdeles finner bak høyalteret i den ene delen av kirka. Det er ikke lenger vann i den. Og det er kanskje like greit.

Hvem var disse pilegrimene? Hit til Nidaros kom pilegrimene for å besøke helgenens skrin og katedralen som var reist over hans gravsted. Ja, det handlet egentlig om å komme så nær som mulig dette skrinet, fordi man trodde at det hadde en egen kraft, som man kunne få del i og ta med seg hjem til sin familie og sine fellesskap som en fornyende kraft i livet.

Jeg tenker at denne måten å tenke på er fremmed for oss, samtidig kan vi finne den igjen i mange nyreligiøse, alternative bevegelser i vår tid, der det er mye snakk om å finne kraft, finne energi, finne den linken som kobler oss til det hellige.

Les også debattinnlegget: - Hjelp, noen har stjålet identiteten min på Facebook

Om nøyaktig en uke, feirer vi igjen Olsok, natt til 29. juli. Alle andre netter i året er Nidarosdomen låst. Men ikke denne natta. Alle andre dager må du betale for å komme inn. Men ikke denne natta. Olsoknatta. Det hellige døgnet. Natta da Olav Haraldsson døde i slaget på Stiklestad. Natta da Nidarosdomen er åpen for Gud og hvermann.

Programmet denne natta taler til sansene – uavhengig av tro. Du kan ta med deg en madrass og legge deg på gulvet. Du kan meditere i et av Nidarosdomens hemmelige kapeller. Opp trapper og bort ganger på steder i Nidarosdomen du aldri har vært før. Det blir garantert en opplevelse for livet!

Eller du kan slenge deg ned i en saccosekk og oppleve lyd- og bildeinstallasjonen «Sea-time». I skapelseskapellet, selvfølgelig. Fordi filmen handler om kloden vår. Den fantastiske, mangfoldige, jorda vårres. Som nå er truet fra mange kanter. Av de som vil hente ut resursene hennes for Mammon, Bibelens ord for penger og kapital. Olavsfestdagenes tema.

Ord møter stillhet, ny teknologi møter gammel kirkekunst. Og viser oss at kirkerommet tar imot oss og omfavner oss gjennom alle våre sanser gjennom alle generasjoner. Til alle tider.

(overskriften er sitat fra diktet «Natten» av Jens Bjørneboe)

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.