Det har sin pris når velgere og kommunepolitikere tviholder på illusjonen om å være lykkelig som liten.
«Vi har det godt som vi har det». Det har vært det seirende argumentet i de fleste folkeavstemninger om kommunesammenslåing. Det har altså ikke vært et folkekrav å skru ned kommuneskilt. Derfor er det mye som tyder på at kommunereformen, som har bred støtte i Stortinget, vil gå over til å bli første kapittel i en helt nødvendig utvisking av kommunegrenser. Det mangler i hvert fall ikke argumenter for å slå sammen.
Ikke sjelden kommer argumentene fra kommuner som nylig har avslått å bli del av en større enhet. Hele 82 prosent av velgerne på Høylandet stemte nei til å bli del av en storkommune i Namdal. Trønder-Avisas hovedoppslag mandag var at Høylandet har de dyreste eiendomsavgiftene i landet. Den samme prisundersøkelsen fra Huseiernes Landsforbund viser for øvrig at Trondheim i den helt andre enden av skalaen har landets nest laveste avgifter.
Ordfører Hege Nordheim-Viken (Sp) forklarer til Trønder-Avisa at det er to grunner til at Høylandet har landets dyreste avgifter: Den ene er en kostbar oppgradering av vannforsyningen. Den andre årsaken er at kommunen har så få innbyggere, og vi siterer ordførerens svar: «At vi topper den statistikken skyldes at vi er en liten kommune med få innbyggere å fordele utgiftene på.» Når ordføreren får spørsmål om kommunen har vurdert å slå seg sammen med nabokommuner, svarer Høylandets ordfører at de har vurdert en sammenslåing av seks kommuner. «Men vi kom til at det ble for stort for oss», svarer Nordheim-Viken.
Fire av fem hållinger stemte nei til sammenslåing. Derfor kan ikke innbyggerne på Høylandet klage veldig høyrøstet over at de må betale tre ganger så mye i eiendomsavgifter som folk i Trondheim. Det jevnes noe ut når eiendomsskatt regnes inn. Selv om det er flere grunner til at kommunale eiendomsavgifter blir som de blir, illustrerer Høylandet likevel at det bokstavelig talt er en pris å betale for å være liten og sårbar. En stor del av kommunesektoren finansieres via overføringer fra staten, og alle kommuner får ikke like mye. Siden det legges kostnader også på andre, angår det ikke bare innbyggerne i den enkelte kommune hvor grensene går og hvor kommunehuset ligger.
Penger er ikke engang den viktigste begrunnelsen for kommunesammenslåing. Kommuner med få innbyggere vil oppleve at mangel på folk, særlig fagspesialister, blir et enda større problem enn mangel på penger.