Alle kan sende video direkte til hele verden. Men vet du hvilket ansvar det innebærer?
Utenfor et kjøpesenter i München plukket en mann opp mobiltelefonen sin sist fredag. En dagligdags hendelse, bortsett fra en ting: En ung mann hadde skutt rundt seg på senteret. Og denne tilfeldige forbipasserende sendte video av alt som skjedde utenfor kjøpesenteret direkte til nettbrukere verden over via nettjenesten Periscope.
At bilder og video fra hendelser rundt i verden sprer seg raskt, har vi blitt vant til. Men det siste året har det fått en ny dimensjon: Flere av de digitale tjenestene vi bruker mest, har lansert muligheten til å sende video direkte. Periscope eies av Twitter, mens Facebook har «Facebook Live» som en viktig ny tjeneste. Nettgigantene har gjort det mulig å bli sin egen direktereporter.
Kringkasting for begynnere
Når du sender video direkte ut på de store nettplattformene og ikke bare tar opp til ditt eget kamera, driver du publisering av innhold til offentligheten. Det blir delbart, kan få et stort publikum og kan spre seg raskere enn du aner. Spørsmålet er om du er forberedt på ansvaret som følger med når du plutselig blir kringkaster?
Det er mange ting du rett og slett ikke har lov til å sende eller spre. Advokat Jon Wessel-Aas presiserte her i avisa tidligere denne uka at det faktisk ikke er tillatt å strømme konserter, ettersom noen eier rettighetene til musikken. Du kan heller ikke publisere video eller bilder av folk uten å spørre dem først. Men hva med de etiske gråsonene – de tilfellene der du har lov til å formidle innholdet, men hvor det kanskje ikke er så lurt?
Seriøse kringkastere og publisister av nyheter, enten de heter NRK Dagsrevyen, Adresseavisen eller Trønderbladet, har tenkt gjennom hva de mener er riktig å dele og hva det er viktig å la være å publisere. Det er grunnen til at mange direktesendinger på TV går med noen sekunders forsinkelse – det gir muligheten til å stoppe sendingen dersom noe alvorlig og uforutsett skulle skje. De presseetiske reglene gir tommelfingerregler for hvilke situasjoner vi skal være ekstra oppmerksomme i. For eksempel er norske medier restriktive med å vise bilder av døde mennesker, selv fra angrep eller katastrofer i land langt borte, fordi vi vil unngå at folk som kjenner disse menneskene får det første dødsbudskapet gjennom media.
Tenk først, film etterpå
Med folks nye kringkastingsmuligheter har vi sett flere sendinger som ikke akkurat ville passert kontrollen til Pressens Faglige Utvalg. En 19 år gammel kvinne i Frankrike sendte sitt eget selvmord på Periscope. Den franske terroristen Larossi Aballa brukte Facebook Live til å kringkaste drapet på en politimann og hans kone i Paris i juni i år. I USA kom det sterke reaksjoner og protester på politivold mot svarte amerikanere etter at kjæresten til Philando Castile live-strømmet at han ble skutt av politiet i Minnesota tidligere i juli. Jeg tviler også på at han som formidlet angrepet i München for en drøy uke siden, hadde tenkt over hva han ville gjøre dersom noe virkelig ille utspilte seg foran mobilkameraet hans.
Etikk er vanskelige greier, det er hele poenget. Ingenting av det jeg nevnte over er det forbudt å formidle til verden. Etikkens oppgave er å hjelpe oss der det ikke finnes fasit. Den er forskjellig i forskjellige kulturer. Norsk presse er ganske strenge på en del områder der britisk presse ikke har noen kvaler. Det er ikke alltid vi velger riktig, men det er enklere å velge når man har tenkt over mulige problemsituasjoner først. Å sende direkte er en slik situasjon.
Liveteknologien i seg selv er ikke noe problem. Det finnes mye det både er lov og lurt å dele med verden der ute. Hva vi gjør med teknologien vi har fått mellom fingrene, er et helt annet spørsmål. Og det er det opp til hver og en av oss å tenke over.