Er vi for dumme, for lite opplyste, for egoistiske eller rett og slett for hyklerske til å ta «grønne» reisevalg?
Ifølge Statistisk sentralbyrå gjennomførte nordmenn 4,5 millioner reiser første kvartal 2016. Innenlands reiser vi helst med bil, utenlands med fly, og sommeren er høysesong. Medieoppslag peker på oss forskere som verst, og selv om vi er smertelig klar over miljø- og klimakonsekvensene virker det vanskelig å endre reisevanene. Er vi for dumme, for lite opplyste, for egoistiske eller rett og slett for hyklerske til å ta «grønne» reisevalg? Svaret avhenger av hvordan vi forstår fenomener som forbruk, mobilitet, individuelle valg og sammenhengen mellom disse.
For å ikke henge ut noen, kan jeg selv være et eksempel. I dag reiser jeg til Nederland for å møte 200–300 andre energi-, klima- og bærekraftsforskere. Jeg flyr selvsagt. Neste uke blir det en oslotur. Jeg rekker også en tur til Berlin før ferien. Til høsten blir det turer til Wien, Barcelona, Brussel, Chicago. Fly, fly, fly og fly, der altså. Hvorfor gjør jeg dette?
En mulighet er å tenke på dette som individuelle valg jeg fint kunne unngått. Nøkternt sett klarer jeg meg uten det internasjonale fagfellesskapets kommentarer på forskningsresultater. Vi kunne unnagjort mastergradssensur ved UiO via Skype, og jeg trenger ikke reise utenlands for å diskutere samarbeid, jeg kan skrive alene på kontoret. Hadde jeg tatt realitetene innover meg tidligere kunne jeg valgt bedre, holdt meg på bakken med grønnere samvittighet. Dermed er dommen dessverre klar: Jeg er en hykler.
Diagnosen treffer likevel ikke. Vi mennesker er ikke bare forbrukende individer, som gjør valg i et markedsvakuum løsrevet fra omverdenen. Vi er en del av et samfunn som preges av en rytme spredd utover tid og rom. Vi må være på spesielle steder til spesielle tider for å gjøre ting vi ikke kan gjøre andre steder til andre tider.
Les også: EUs klimaplan setter strenge krav til Norge
De fleste bilister kjører ikke bil fordi de er egoistiske eller kunnskapsløse miljøsvin. Bilkjøring er for mange et relativt nødvendig onde som må tys til for å få en hverdag til å gå opp. Som sosiologen Elizabeth Shove har påpekt innebærer en aktiv og fullverdig deltakelse i et moderne samfunn faktisk en viss mobilitetsbyrde. Dermed er ikke forflytting fra A til B alltid individuelle spørsmål om gode eller dårlige valg, men et resultat av hvordan en hverdag, et arbeidsliv og et samfunn er skrudd sammen.
Dette gjelder for bilpendlere, men det gjelder også i arbeids- og organisasjonslivet. La oss fortsette med forskningen som eksempel. I det akademiske systemet etterstrebes og i mange tilfeller kreves internasjonal tilstedeværelse. Internasjonalisering er blitt et fyndord som går igjen i strategiplaner på alle nivå og er ett av mange kriterier forskere måles på. For å vinne konkurransen om forskningsmidler fra Norges forskningsråd er internasjonale aktiviteter nærmest en forutsetning. I ansettelsesprosesser vektlegges internasjonal erfaring.
Presset for å «hente hjem» forskningsmidler internasjonalt gjennom EU og andre kanaler er stadig økende, noe som skaper behov for enda mer reising for å planlegge, koordinere og gjennomføre forskning. Internasjonalt nettverksarbeid promoteres hardt fra universitetsledelsen. Ved mastergradssensur og disputas forventes eksterne opponenter å være til stede, og i økende grad forventes også studenter å ha utveksling i utlandet som en del av utdanningsløpet.
Les også kronikken: Voldtektssaken og prinsippene som forsvant
Forskningsverdenens forventninger, føringer og belønningssystemer tydeliggjør at reisevirksomheten ikke bare handler om individuelle valg. Reisingen ligger kollektivt bakt inn i en del forsknings- og samarbeidspraksiser det forventes at man tar del i. Dermed kan det både være vanskelig, og ha en betydelig kostnad å melde seg ut. Satt på spissen: uten flyreiser, ingen forskerkarriere.
Den som søker grønn omstilling blir derfor fort konfrontert med minst to beslektede spørsmål. Det enkleste handler om hvordan vi kan sørge for å bære den individuelle mobilitetsbyrden mest mulig miljøvennlig. Dette kan gjøres ved å bytte til klimavennlig transport som elbil, kollektive løsninger, delingsløsninger, eller ved å gjennomføre flere reiser til fots eller sykkel. Her har vi i Norge god erfaring med at en klassisk kombinasjon av gulrot og pisk fungerer bra: Når elbilen eller andre alternativer fremstår som både økonomisk, praktiske og miljø- og helsemessig attraktive, så bytter mange ut forbrenningsmotoren.
Det andre spørsmålet er langt vanskeligere, og krever mer enn å bytte ut ett stykke teknologi: Hvordan kan vi redusere den totale mobilitetsbyrden, og særlig den mobilitetsbyrden som krever at vi flyr eller forflytter oss i en mange tonn tung bensindrevet bil?
Les også Adresseavisens mening: Nå holder det ikke lenger med fagre ord i klimapolitikken
Spørsmålet griper fundamentalt inn i hvordan vi kollektivt planlegger infrastruktur, bosettingsmønster, ja hvordan vi organiserer samfunnet i sin helhet. Hvor og hvordan vi jobber, handler, og kommuniserer, hvor vi legger skoler, barnehager. Hvordan myke og harde trafikanter kan dele infrastrukturen på en trygg måte, og hvordan vi kan få myke og kollektive alternativer til å fremstå som reelle og fullverdige alternativer i flere situasjoner. Hvordan organisasjoner som kommuner, universiteter og store bedrifter kan begrense aktiviteter som krever reising, og hvordan karrierer kan muliggjøres uten for mange flyturer. Hvordan antall nødvendige pendlerkilometer med bil kan reduseres.
Diskusjoner rundt reisevalg handler ofte om pris, hvor det implisitte budskapet er at markedet eller avgifter skal tvinge forbrukere til å velge grønnere. I noen tilfeller er strategien grei, som for eksempel der det finnes to omtrent like valgmuligheter, hvor den ene er klimavennlig og den andre ikke er det. Her kan økonomiske virkemidler opplagt spille en rolle, slik vi har sett med elbil. Når det gjelder spørsmålet om å redusere mobilitetsbyrden, er dette ikke en last vi kan legge på borgerne selv. Bor du i en bydel, arbeider i en annen og får barnehageplass i en tredje har du samme transportbehov selv om prisen blir høy. Dermed kan et ensidig fokus på pris som virkemiddel i verste fall ekskludere allerede sårbare grupper fra viktige samfunnsarenaer.
Politikere, organisasjoner og arbeidsliv har et felles ansvar for å legge til rette for at samfunnets kollektive mobilitetsbyrde reduseres. Før dette ansvaret tas på alvor er det også urimelig å forvente at vanlige borgere skal ta klimaansvar ved å skrinlegge feriens reiseplaner.
God tur!
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
