Bærer egentlig Trondheim preg av å ha landets nest største arkitektutdanning? Ikke dersom du spør utlendinger på besøk i byen.
Olavsfestdagene er over og turistsesongen er på hell. Kulturlivet i byen tiltrekker seg store navn hver sommer. Noen av disse tillater seg å være ærlige om hva de synes om vår kjære hjemby. Den israelske fredsaktivisten og filmregissøren Amos Gitai ble mektig imponert over årets Olavsfestdager og de historiske kvalitetene ved Trondheim.
Men som sønn av en Bauhausutdannet arkitekt kunne han ikke unngå å komme med noen bemerkninger om nivået på samtidsarkitekturen. Hans klare spørsmål etter en rundtur i byen var kort og greit: «Hvorfor tar dere til takke med dette her? Synes dere virkelig det er godt nok?”.
Les også kronikken: Verdivalg på Nidarø
Det finnes selvfølgelig hederlige unntak, men det hjelper lite når totalinntrykket er så dårlig. Solsiden ble formet med omtanke fram til Gråmølna, men etter det har utviklingen gått nedover.
En professor ved det østtyske universitetet i Wittenberg skulle, etter et besøk under Olavsfestdagene i 2014, kjøres til Værnes og vi tok veien gjennom Dyre Halses gate. I møte med de nye høyblokkene som avslutter Solsiden kommenterte han: «Det gikk slik med dere på 1970-tallet også ja? Akkurat som hjemme.»
Han ble temmelig forbauset da han ble fortalt at dette var noe av det nyeste tilskuddet til Trondheims bybilde. Forbauset ble også Amos Gitai da han ble forklart at det nye Ilsvika som man ser fra avlastningsveien ikke er en brakkerigg, men et nytt boligområde.
Hvordan kan en by som rommer landets nest største arkitektutdanning ligge på et slikt lavmål hva samtidsarkitektur angår? Noe av årsaken ligger i måten NTNU forholder seg til offentligheten på. Arkitektutdanningen har i dag abdisert på det lokale planet hva angår å mene noe om form. Høyskolelektor Kine Angelos arbeid med å gi oss troen tilbake på farger er et lys i mørket, men man skulle gjerne hørt mer fra hennes over 100 fagkolleger også.
Les også hva Adresseavisens politiske redaktør mener: Byutvikling på overtid
Årsaken til passiviteten er trolig den laugsmentaliteten som preger hele fagdisiplinen. Det er ansett som ukollegialt blant arkitekter å kritisere kolleger når man jobber i det private markedet, og denne holdningen har på uforståelig vis lurt seg inn i korridorene på Gløshaugen. For dette finnes det ingen unnskyldning. De ansatte på arkitektutdanningen er offentlig lønnet og har et samfunnsansvar.
En disiplin som ikke brynes på faglig kritikk forfaller. Arkitektenes stemmer i byutviklingen trengs så inderlig sårt, men miljøet på Gløshaugen benytter seg ikke av sin frie stilling for å veilede utviklingen. I dag må for eksempel privatpraktiserende arkitekter ta hele støyten for alle mislykkede byggeprosjekter, selv når de har blitt overkjørt av oppdragsgivere. De må med rak rygg sette sin signatur på resultatet.
Hvorfor tar ikke de fagansatte ved NTNU, som ikke er bundet av lojalitet til byggherrer, et ansvar for å synliggjøre dette for offentligheten når det skjer, så vi forstår hvorfor byen blir som den blir? Er det bedre å la fagmiljøet fremstå som middelmådig?
Venstrepolitiker Torgeir Anda berørte et sammenlignbart tema i Adresseavisen 27. juli, men bommet fælt på blink. Han hevdet at det er feil å vise fram museene til de som besøker byen, da Trondheim er en teknologihovedstad som heller må presentere seg gjennom et nytt opplevelsessenter for teknologi.
Les også kommentaren: Altfor mange studenter er ensomme
Vi trenger ikke flere museer. Det vi trenger er et bybilde som tydelig formidler den kvaliteten vi hevder å besitte gjennom vårt kunnskapsmiljø. Og bybildet preges nesten 100 prosent av de bygningene som danner det.
Trondheims moderne bybilde klistrer seg i dag som et klamt dusjforheng rundt NTNUs arkitektutdanning. Vi er på ingen måte et internasjonalt utstillingsvindu for god moderne arkitektur.
Utenlandske gjester imponeres over historien vår fordi den fortsatt er synlig i gatene og kultivert. Derfor viser vi den fram til dem. Men skal NTNU sikte utover landets grenser må de forholde seg til internasjonale standarder.
De fleste utlendinger vurderer fortsatt det de ser der lærestedene er som et uttrykk for kvaliteten ved det lokale lærestedet. Og for å sitere en professor ved Københavns universitet som besøkte Trondheim sommeren 2015:
«Trondheim er jo en smuk gammel by, men hvorfor må I sette op all den der lort?»
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.
