Professor Aksel Tjora, Institutt for sosiologi og statsvitenskap NTNU

NTNUs utredning om campus preges av diffuse begreper, terningkastmetodikk og ender opp med et motsetningsfylt og lite framtidsrettet campusforslag.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

I Adresseavisen 8. juli kunne vi lese at NTNU går for et mest mulig kompakt campus på Gløshaugen, med utvidelse vestover mot Elgeseter og St. Olavs. Anbefalingen av et «Elgesetercampus» er ikke overraskende all den tid NTNU-administrasjonen konstant har snakket om og visualisert en nærmest naturbestemt NTNU-samling på Gløshaugen lenge før den er besluttet.

I rapporten som ligger til grunn er det imidlertid vurdert tre modeller, hvor samling på Gløs kun representerer den ene. De andre to modellene, utvidelse nordover med byintegrert Kalvskinnet-campus og utvidelse sørover i Lerkendalområdet utgjør alternativer. De tre modellene er tydelige scenarioer for tre helt ulike idéer om NTNU, men den foreslåtte modellen preges av indre motsetninger som gjør anbefalingen underlig. Det er tre indre konflikter i foreslått modell:

1: Prosjektgruppas leder Fredrik Shetelig peker på betydningen av å bevare grøntarealene rundt Gløshaugen som ressurs for park og rekreasjon, særlig i den solrike vesthellinga ned mot Klæbuveien. Samtidig krever modellen utbygging nettopp i disse områdene.

2: Rektor har tydelig argumentert for at valg av campusmodell skal baseres på et 50-årsperspektiv. Dette kravet betinger utvidelsesmuligheter og stor fleksibilitet i arealbruk. Det foreslåtte alternativet preges nettopp av fravær av dette, og i rapporten sies det sågar at «fremtidige behov» vil måtte dekkes ved utvikling i «området sør for Gløshaugen eller eventuelt Kalvskinnet». At man faller ned på en modell som ikke kan dekke framtidige behov, og at man må ty til de to andre modellene for utviklingsmuligheter, tydeliggjør at modellen ikke tilfredsstiller NTNUs egne krav.

3: NTNU-rektor har vært opptatt av at NTNU ikke skal drive byutvikling. Jeg har tidligere (i Adressa 17.12.13) kritisert denne holdningen fordi man da ikke ser by og universitet som ressurser for hverandre. Nå snur man helt om og argumenterer for at NTNU med den foreslåtte modellen skal redde bydelen Elgeseter, som de «har syntes litt synd på, støvete og trafikkert» (Shetelig i Adressa 8/7). Det er positivt at NTNUs administrasjon omsider oppfatter institusjonen som del av en by, men nærmest å stå for bydelens områdeløft eller forutsette en «Elgesetergate som en levende bygate» er både problematisk og risikabelt. Vurderingen av modeller er gjort på bakgrunn av seks prinsipper for campuskvalitet etablert i «kvalitetsprogrammet for NTNUs campusutvikling». Disse er (1) samlende, (2) urban, (3) nettverk av knutepunkt, (4) effektiv, (5) bærekraftig og (6) levende laboratorium. Mens disse positivt ladede karakteristikkene for campus gir mening som rettesnorer, er det når prinsippene operasjonaliseres i «kvalitative og kvantitative indikatorer» (s. 68–69 i høringsdokumentet) at det begynner å skurre. Å snakke om «byplanfaglig skjønn» som kvalitativ analyse, og at dette består av «detaljerte vurderinger» av hvordan de tre modellene «scorer på kriteriene i kvalitetsprogrammet» er en fornærmelse mot oss metodikere innen NTNU.

Den videre «analysen» preges av terningkast om en rekke egenskaper ved de tre modellene, hvor bakgrunnen synes uklar. Når for eksempel den byintegrerte modellen med Kalvskinnet skårer lavt på «levende laboratorium» forklares dette med «stor avstand mellom Kalvskinnet og Sintef». Men hvorfor skulle eksempelvis en eksperimentell lærerutdanning ha større nytte av nærhet til Sintef enn til en skole, som Thora Storm videregående, beliggende nettopp på Kalvskinnet? Utredningen mangler en tydelig og nyansert idé om hva slags aktiviteter som skal skje på campus, og det er en diffus bruk av kvalitetsprinsipper.

I Adressas artikkel 8/7 peker arbeidsgruppeleder Shetelig på at den foreslåtte tette campusmodellen vil føre til at folk fra ulike fagområder «tilfeldigvis bumper borti hverandre, snakker sammen og finner ut at de kan gjøre noe sammen på tvers av fag». En slik romantisk forestilling om at alle vil leke med alle bare de kommer tett nok sammen har derimot ingen rot verken i forskning om sosial interaksjon eller i folks daglige erfaringer.

Fysisk nærhet kan bidra til mer samarbeid og respekt på tvers, men andre tiltak er langt mer effektive, som gode formidlingsarenaer og åpne seminarer, der folk finner hverandre på bakgrunn av felles interesser på tvers av fagbakgrunn. God tverrfaglighet hviler dessuten på solid faglighet og derfor bør premisset også for NTNU-campus være å utvikle fysiske rammer for trygge fagmiljøer, heller enn å pakke alt sammen til en stor klump på Gløshaugen. Mitt forslag er disiplinmessige knutepunkter. Basert på forskning om sosial interaksjon og hva campus skal være til for, foreslår jeg en campusmodell basert på knutepunkter (noder) i ulike lag av aktiviteter. En slik lagvis knutepunktmodell bidrar til faglig (disiplin-, institutt-, fakultets- og/eller profesjonsbasert) trygghet og identitet innen hver node. Bevegelser mellom noder vil oppstå ved at hver enkelt av dem tilbyr unike tjenester (for eksempel bokhandel, svømmehall) for hele NTNU (og byens folk).

En byintegrert campus med utvikling på Kalvskinnet er den modellen som best støtter et slikt prinsipp, fordi tredelingen Gløs-Øya-Kalvskinnet vil danne fysisk intern fagtilknytning, men også nærhet mellom tre faglige sosiotoper, (1) tekno/real/øko, (2) helse/med og (3) humsam/arkeologi/lærer. Knutepunkt i Midtbyen vil tydelig integrere NTNU- og eksisterende byfunksjoner. Viktigst av alt er at en slik byintegrert knutepunktmodell vil danne campusfleksibilitet i uendelig tidsperspektiv fordi den ikke låser fast grensen mellom campus og by.