Dette er en historie fra lenge, lenge siden, den gang nordmenn hadde skamvett, husbanklån, spisstelt med jordslag og slektninger i det som het «Junaiten».

Det føltes nærmest like høytidelig på den tid da en gammel gårdsarbeider på en storgård på Stjørdal ble oppsøkt av selveste bonden og spurt om han kunne tenke seg noen dager fri. (Fremmedordet ferie ble ikke brukt).

Jo da, det kunne han godt tenke seg, våronna hadde vært stri og han hadde alltid undret seg på hvordan det var på den andre siden av Gevingåsen?

Så han pumpet opp den slitte ballongsykkelen, puttet et litt muggent brød, litt smør og et stykke flesk i ryggsekken, og med et morkent spisstelt på bagasjebæreren la han i vei.

Men han kom ikke særlig langt. For brua over Stjørdalselva var ødelagt av flom, men Per hadde fine dager han, med fet og fin både smålaks og sjøørret. Ferie på Hell var fine saker!

Her kan du lese om familien på seks har reist jorden rundt i bil

Mange år senere kom hans fjerdegenerasjons etterkommer Alexander Victor, bosatt på Sinsen–Alex blant finansvenner – tilbake fra sine to ukers «Eventyrsafari» på Borneo. (Kan ikke være lenger borte i min stilling, vet du, og de eneste dyrene kona mi bryr seg om, er døde mink. Den var god – hva..?)

– Fem og tyve tusen danske kroner, pluss, pluss …– er ikke noe å snakke om, men hvor ble det av neseapene? De eneste vi så var de negrene som skysset oss rundt i jeepene? Orangutanger som slår seg på brystet er greit nok–sikkert dressert–men det burde vært dødsstraff for å servere så dårlig rødvin! Skulle tro det var elefantpiss, spør du meg!

Men danskene sier vel som de pleier: Dette var pisse godt! Fuck Afrika! Aldri mer, sier nå jeg ….

Her har du de beste reiseappene som fungerer offline

Slik er det: Wenn jemand eine Reise tut … da har man noe å fortelle, mener tyskerne.

Vi nordmenn sender postkort i en ufattelig mengde. Vi har ikke så mye å meddele. Det viktigste er markeringen av tid, sted og kvalitet (gjennomgående godt oppskrytt) og at sola skinner fra såkalt skyfri himmel.

Vi som startet tidlig å reise–for mer enn femti år siden–husker hvor eventyrlig–og samtidig enkelt det var–å rusle nesten måpende ned Ramblas i Barcelona. Hvilken eksotisk verden! Gamle koner i svart sjal som solgte hjemmedyrkede roser i store buketter, epler, appelsiner (som noen av oss kjente som krigstidens eksotiske juleappelsiner, som de het.) Tenk det!

I dag har de moderne onkel Skrues etterkommere svingt sin–skal vi si–sin moderne tryllestav over dagens Ramblas, anmassende, dyrt og oppskrytt. I mer bortgjemte sidegatene, små og ofte gode gallerier, men ligg unna hovedgatene hvis du ikke på død og liv vil bli lurt av profesjonelle lommetyver

Drosjesjåførene er rimelig blide, og langt fra så potte sure som kollegene i Paris. Men så skal det også mye til. De hater egentlig turister! Legger heller ikke bikkja eller katta i passasjersetet, og sier at det er opptatt slik de gjør i den franske hovedstaden.

Følg byutviklingsdebatten, her er nyeste kronikk: Byutvikling i brytningstid

Nordmenn elsker fremfor alt å møte andre nordmenn på ferie i utlandet. Og da nevner jeg ikke engang trylleordet Albir, der man trolig kan gjøre seg på bare Sognamål år etter år, og hvor vi en gang trodde det var et slags oppløp–inntil vi skjønte at det var Siv Jensen som var på før-valg-tur blant stammefolket!

Det er lett å la seg robbe–slik jeg ble for–foreløpig–eneste og siste gang på vei opp de første «etasjene» av Eiffeltårnet med to barnebarn foran. Bak gikk et yngre par som jeg gjentatte ganger vinket forbi, men nei … Forklaringen fikk jeg allerede i «premier etasje». Lynhurtig hadde de åpnet bakerste lomme på ryggsekken–og jeg var robbet for lommebok og det som var! Det er eneste gangen jeg har fått bruk for reiseforsikringen!

Da var det mange år siden vi ble «landsatt» barføtt fra en robåt på eksotiske Pi Pi Island i Thailand, skoløse fordi vi ikke skulle sette vår sivilisasjons «merker» i sanden.

Man gjør mye i håp om å komme på UNESCO’s eksklusive verdensarvliste. Det lyktes.

Og nå–24–eller var det 29? – hoteller på rekke og rad, mange i stjerneklassen. Og handlegatene? De ble nærmest pulverisert av en tyfon, så jeg på norsk TV for noen år siden. Men nå er de sikkert bygd opp igjen og vel så det. Det er store penger i turismen!

Hør våre kommentatorer snakke om konsertskravling, storhall og partipisk

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.