Bildene av bevæpnet politi som håndhever nye bekledningsregler mot en kvinne på en strand i Nice, er et grotesk bilde på misforstått kulturkamp.
Sommerens norske debatt om burkini og svømmeundervisning på skolen har denne uke fått en fransk oppfølger som nesten ikke er til å tro, hadde det ikke vært for at talende bilder fra hendelsene er publisert verden over. Bildene tatt på stranda i Nice denne uka, viser bevæpnet politi i ferd med å følge opp det såkalte «burkiniforbudet», som har spredd seg på den franske rivieraen.
Det startet med at borgermesteren i Cannes i starten av august introduserte forbud mot heldekkende badetøy ved byens strender. Forbudet, som har spredd seg til flere byer på den franske rivieraen, ble begrunnet med sikkerhetshensyn, hygiene og respekt for sekularisme, det vil si landets ikke-religiøse offentlighet. Brudd på forbudet, det vil si tilstedeværelse på strand med for mye klær, kan straffes med bøter på 38 euro.
Nå er åpenbart håndhevingen av forbudet i gang. Bildene fra stranden i Nice vil neppe bidra til å fremme sekularisme og vestlige verdier, uansett hvilket syn man måtte ha på hijab, niqab, burkini eller annen religiøs begrunnet bekledning. Sjelden har det vært demonstrert tydeligere at kampen for et liberalt samfunn er vanskelig å føre gjennom forbud og påbud.
Det franske forbudet mot såkalt «burkini» må sees på bakgrunn av grusomme terrorangrep i landet, under fundamentalistisk islamsk flagg, og da særlig tragedien som utspant seg på strandpromenaden i Nice 14. juli. Det kan bidra til å forklare den tilspissede situasjonen i Frankrike, men det er svært vanskelig å se at scener som dette kan bidra til noe som helst positivt i diskusjonene om integrering, innvandring, kvinners rettigheter og religiøse skikker og symboler.
Det er sikkert noen gode intensjoner bak forsøket på å begrense bruken av religiøst begrunnede klesplagg i sekulære samfunn som liker å se på seg selv som liberale. Resultatet framstår i dette tilfellet som absurd, som en slags pervertert vestlig utgave av moralpoliti, minst like problematisk som den islamske utgaven Hege Storhaug skriver om i flere europeiske byer i sin bok «Islam: Den 11. landeplage».
At det er politiet som påtvinger kvinner å kle av seg mer på en offentlig strand, gir bilder og scener som sannsynligvis er bedre egnet til å spre hat, sinne og religiøs fundamentalisme enn å bekjempe det. For nordmenn som husker 60-70-tallet kan scenen virke som et grotesk motstykke til en av de største og beste norske popsangene på slutten av 60-tallet, Inger Lise Andersens andre singel «Fru Johnsen» fra 1968.
Sangen ble i sin tid en kontroversiell landeplage, til og med diskutert i Stortinget. Kombinasjonen av Terje Mosnes' glitrende gjendiktning av Tom T. Halls «Harper Valley P. T. A» og den unge norske popkometens røffe framføring av sangen, ga et rungende angrep på «Tilsynet for høy moral», som det heter i teksten. Fra kristent hold ble sangen, som hyller en sterk, selvstendig og utfordrende kledd alenemor, oppfattet som blasfemisk. Prester ville ha den forbudt på NRK.
«Er det fra denne samling hyklere jeg hører at jeg ikke strekker til? Fordi min skjørtekant er nærmere den himmel dere aldri kommer til», er den fabelaktige sluttlinja i historien om «Fru Johnsen». Spennet fra hennes historie fra innerst i en norsk fjord i 1968, til forbud for kvinner mot å bade eller svømme med for mye klær i 2016, viser at Flettfrid Andresen tok feil: Verden går ikke nødvendigvis fremover og den har åpenbart andre steder å gå.
2016 har på mange måter vært et annus horribilis, et fryktelig år. En rekke vonde, stygge og tragiske bilder illustrerer idealer under angrep og press. Bildet av de fire politimennene rundt kvinnen som sitter på stranda i Nice, er et beklemmende bilde på hvor lite hensikten kan hellige midlet. Samme dag som bildet i Nice ble tatt, meldte NTB om økende salg av «burkini» i Australia, også blant ikke-muslimer. Hvis forbudslinja fortsetter, kan vår tids Fru Johnsen bli en kvinne som er så frekk at hun trosser Tilsynet for lav moral.
Les også kommentaren: «Vi må snakke om Hege»